GUDS KVINNELIGE FELTMARSKALK - II

Dette er andre del av artikkelen om
"Marskalken" Catherine Booth-Clibborn








BRUDDET
I denne situasjonen var det Arthur Booth-Clibborn kom i kontakt med den skotske helbredelsespredikanten John Alexander Dowie. Han regnes som en av pinsevekkelsens forløpere, særlig fordi han vektla guddommelig helbredelse så sterkt. Med årene var han blitt svært ekstrem, og sa om seg selv at han var en reinkarnasjon av profeten Elia. Han hadde også grunnlagt en sekt som kalte seg ”zionittene”. Etter å ha hatt to hemmelige møter med Dowie, erklærte Arthur seg enig med tilhengerne hans.
Skulle han ta konsekvensen av dette nye synet, lå det i sakens natur at han måtte slutte som frelsesoffiser. Bramwell la all sin energi og overtalelsesevne inn i et forsøk på å få svogeren til å endre oppfatning. Sett i ettertid virker det litt påfallende at en som hadde problemer med disiplinen i Frelsesarmeen, så ukritisk underkastet seg en ny leder som ikke var mindre krevende, og langt mer ekstrem enn den han forlot. Men kanskje er noe av forklaringen at Arthur Booth-Clibborn ikke var uten sans for det ekstreme selv? Det er i hvert fall et faktum at han ble sterkt fascinert av den skotske predikanten.
For William og Bramwell var det ekstra smertefullt å tenke på at dersom Arthur forlot Armeen, ville Kate slå følge med ham. Men 10. januar 1902 trakk Arthur Booth-Clibborn seg som offiser i Frelsesarmeen. Det ble gjort et forsøk på å få til en ordning som gikk ut på at Kate kunne fortsette som offiser, men hun oppfattet dette som et forsøk på å splitte opp ekteskapet hennes. ”Hvordan kan dere tro at jeg vil snu ryggen til min mann? Han som jeg elsker av hele mitt hjerte? Hva er det i Frelsesarmeens regler som står over båndet mellom mann og kone, og krever at man skal gå tilbake på de løfter og den troskap som hører hjemme i et ekteskap?” skrev hun til sin bror og far. Hun var på dette tidspunktet gravid med sitt og ektemannens tiende barn.
Kanskje var det ikke tilfeldig at hun og mannen markerte sin 15 års bryllupsdag ved å offentliggjøre at de hadde dannet ”Friends of Zion Christian Mission”, en nesten provoserende tilslutning til Dowie og hans bevegelse, samtidig som navnet spilte på det som hadde vært opprinnelsen til Frelsesarmeen i sin tid.
Catherine var sterkt knyttet til sin bror og far, og de til henne. Så bruddet må ha vært smertefullt for alle parter. Smerten - kanskje også bitterheten? - satt lenge i. Da en av Kates søstre, kommandør Emma Booth-Tucker, omkom i en jernbaneulykke i USA i 1903, ett års tid etter Kates brudd med Frelsesarmeen, skrev hun et varmt brev til sin far. Men i dagboka hans står det bare kort at han hadde fått et brev fra ”Mrs. Clibborn” i anledning Emmas død. Han hadde betegnet henne som "vårt beste kort" - nå refererte han til henne som "Mrs. Clibborn".
Roy Hatterley skriver at William Booth forsto nok at Kate ikke delte sin manns oppfatning av Dowie og det han sto for. Men det han kanskje ikke forsto, var at Kate elsket sin mann høyere enn hun elsket Frelsesarmeen. For, som William hadde innprentet både henne og de andre barna: - Jeg er først og fremst din general, dernest din far.
Om det var Catherines brudd som gjorde det, er ikke godt å si, men noen måneder senere, i mai 1902, trakk også Herbert Booth, den begavede sangdikteren og musikeren, seg fra Frelsesarmeen, sammen med sin kone. Det tok fire måneder før generalen tok seg tid til å svare på brevet fra sin sønn. Offisielt het det at Herberth Booth trakk seg av helsemessige årsaker.

ZION CITY
Etter bruddet med Frelsesarmeen, sto den store familien uten tak over hodet. William ga klar beskjed om at det ikke var aktuelt å skaffe dem noe husvære. I denne situasjonen bestemte Arthur seg for å flytte til USA. Dowie hadde opprettet en koloni utenfor Chicago som fikk navnet ”Zion City”. Kate var fremdeles sterkt kritisk til så vel Dowies person som det han sto for, men følte samtidig at hun at hun ikke hadde noe annet valg enn å følge med, sammen med de ti barna. Den yngste var ennå ikke ett år gammel.
Tiden i Zion City ble tøff for Kate. Hun sørget over bruddet med Frelsesarmeen og konflikten med faren og broren. Samtidig var hun opprørt over Dowies forkynnelse, som i stor grad gikk ut på å kritisere andre forkynnere. Han forsøkte stadig vekk å vinne Kate over på sin side. Den ene gangen hun ble bedt om å tale i Zion City, gikk hun til frontalangrep på en tale Dowie hadde holdt der han beskrev kong David som ”en uren hund”. Kate leste Salme 51 der David ber ”La meg atter fryde meg over din frelse…”. I over en time holdt hun en forsamling på 5000 fjetret mens hun snakket om kong David og hvordan hans erfaringer ga menneskene håp. – Den første jeg håper å møte i himmelen, er David, sa hun. – Med alle sine feil var han mannen etter Guds hjerte. Når han kunne få en ny anledning, kan alle det, sa hun.
Hun ble ikke bedt om å tale flere ganger i Zion City…
Senere skulle hun kalle tiden i Zion City "mine år i helvete".

NY TJENESTE
Etter en tid fikk hun overtalt Arthur til å forlate Zion City og vende tilbake til Europa. Nå var det han som var ulykkelig. Han trodde fremdeles på Dowie som ”den nye Elia”. Kate på sin side hadde trodd at når de forlot Zion City, ville familien bli tatt imot med åpne armer igjen av sine gamle kjente. Slik gikk det ikke. Tilliten var brutt. Dette tok så sterkt på Kate at etter to tunge år i Brüssel vendte hun og familien tilbake til Zion City.
Dowie utnevnte nå Booth-Clibborn til sin mann i St. Cloud i Frankrike. Men så ble Arthur syk. En infeksjon i kneet utviklet seg til en livstruende sykdom. Å få medisinsk behandling var det alvorligste brudd på alle lover i Zion City, og ikke før var Booth-Clibborn blitt lagt inn i sykehus og operert, før han og hele familien ble ekskludert fra Zion City av Dowie. Operasjonen gjorde Booth-Clibborn til krøpling, men berget livet hans. Meldingen om eksklusjonen ble overrakt omtrent idet han våknet av narkosen fra de to som hadde vært hans nærmeste medarbeidere.
Denne erfaringen åpnet øynene også til Booth-Clibborn. Senere skrev han: ”Dowie bidro til å ødelegge min sanne tro. Han falt i samme synd som djevelen, nemlig hovmot.” Etter bruddet med Zion City er det taust om Arthur Booth-Clibborn.
I 1908 vendte familien tilbake til England. Catherine oppdaget til sin forskrekkelse at hun, etter å ha snakket fransk daglig i mange år, nå snakket engelsk med aksent. Og barna hennes kunne ikke noe særlig engelsk, de heller. Dette bidro til å øke følelsen av fremmedgjøring. Den store familien hadde små inntektsmuligheter, og levde rett og slett i fattigdom.
Da faren lå på dødsleiet, spurte hun broren om tillatelse til å se ham. Det fikk hun, men han la til at hun ikke måtte gi seg til kjenne, for det kunne bli en for stor påkjenning for ham. Hun adlød dette, og da faren, som var blitt blind, sa: - Er det noen der? listet hun seg bare stille ut og vinket en taus avskjed til sin far.

DE SISTE ÅRENE
Arthur Booth-Clibborn døde 20. februar 1939, 84 år gammel. I det norske Krigsropet ble dødsfallet omtalt kort og nøkternt slik:

Mr. Booth-Clibborn -
generalens svoger, gikk hjem til Gud søndag den l2te februar. Mr. Booth-Clibborn sluttet sig til Frelsesarmeen i sin ungdom og gjorde en betydelig innsats som pionér for Frelsesarmeen i Frankrike og Sveits. I 1887 inngikk han ekteskap med general og fru William Booths datter (‘The Marechale’), som gjestet Oslo for noen måneder siden). Han hadde rang av kommandør og var en meget fremtredende Arméleder. I snart en menneskealder har sykdom i stor utstrekning hindret hans aktivitet på den kristne front.
Kommandørlt. Gore og oberst Joshua Smith representerte generalen ved begravelsen som fant sted ved Highgate forrige torsdag (Krigsropet nr. 19 /1939).
Generalen som det vises til her, var Catherines søster Eva, eller Evangeline, som var Armeens verdensleder fra 1934 til 1939.

Kate tok etter hvert opp igjen sin predikantvirksomhet etter det defintive bruddet med Dowie og Zion City. Hun ble en frittgående, uavhengig verdensevangelist som nok fikk mange innbydelser også på sitt kjente navn. Høsten 1938 besøkte hun Norge, og ble hyllet i media som ”Marskalken”. Det var tilnavnet en fransk prest hadde gitt henne da hun var en ung frelsesoffiser i Paris. I forbindelse med besøket ga et norsk forlag ut boken om henne som en av hennes svigersønner hadde skrevet. I 2006 kom boka i ny utgave på norsk, etter initiativ fra bevegelsen JesusKvinner.
Da hun fylte 90 år, i 1948, skrev en av hennes sønner til Frelsesarmeens hovedkvarter og spurte om Frelsesarmeen kunne arrangere et møte i forbindelse med merkedagen. Han fikk svar fra stabssjefen om at man ikke så det naturlig at "Mrs. Clibborn" fikk holde møter i Frelsesarmeens regi. Men et møte ble holdt likevel, og tusenvis av salvasjonister møtte fram for å hylle henne.
Kate var født 18. september 1858 og døde 9. mai 1955, nær 97 år gammel. Som Arthur, ønsket også hun en stille begravelse. Blant dem som møtte fram, var Frelsesarmeens daværende verdensleder, general Wilfred Kitchinng.
Med Marskalken gikk kanskje den mest fascinerende kvinneskikkelsen i moderne kirkehistorie bort.

Kilder:
Fanny Ekenstierna: WILLIAM BOOTH. Salvata Kristelig Forlag, Oslo, u.å.
Harald Hjelm-Larsen: Artikler i Ex-Nytt nr. 4/1936 og nr. 1/1947
Roy Hattersley: BLOOD AND FIRE. William and Catherine Booth and their Salvation Army – London, 1999
Robert Liardon: GUDS GENERALER. Hermon Forlag, Skjetten, u.å
Robert Sandall: THE HISTORY OF THE SALVATION ARMY, VOL. II – London 1950
James Strahan: MARSJALEN. Historien om datteren til William og Catherine Booth. Hermon Forlag, Skjetten, 2006
Arch Wiggins: THE HISTORY OF THE SALVATION ARMY, VOL. IV – London 1964
http://www.salvationarmy.org/heritage
http://members.tripod.com/thesalvationnavy/Army/Marechale.html