«Ullstrømper til Afrika» - og andre fortellinger

Av Nils-Petter Enstad

I 1963 ga forfatteren Arthur Klæbo ut ei bok på Lutherstiftelsens forlag som het «Ullstrømper til Afrika». Tittelen kunne virke ironisk, sånn ved første øyekast, men boka var båret av en dyp respekt for det arbeidet misjonsforeninger over hele landet drev, der de blant annet strikket strømper sokker, ikke for å sende dem til Afrika, men for å selge dem eller lodde dem ut, og slik skaffe penger til misjonsarbeid i – blant annet – Afrika. Sunnmøringen Klæbo var vokst opp med denne kulturen; hans mor var en aktiv misjonskvinne i Volda.

Denne innledningen har ingenting med det følgende å gjøre, utover en påminning om at for mange norske kristne har «misjon» og «Afrika» var synonyme begreper, til tross for at kristendommen har vært i Afrika mye lenger enn i Europa, for ikke å si Norge, og at kanskje så mye som hovedtyngden av verdens kristne befinner seg nettopp i Afrika.
Det har vært mange norske misjonærer som har arbeidet i Afrika i årenes løp, også utsendinger fra Frelsesarmeen. For drøyt 100 år siden, i 1921, reiste denne gruppen unge frelsesoffiserer fra Norge til Sør-Afrika.
Bildet av de åtte, som sto i Krigsropet, er kanskje en fortelling i seg selv, men også åtte ulike fortellinger.
Gruppen besto av tre ektepar og to kvinnelige offiserer. Dette er kortversjonen av disse fortellingene.

Martha og Alfred Salhus
hadde vært offiserer i Norge i noen år da de reiste til Sør-Afrika. De hadde giftet seg i 1917.
De ble boende i Sør-Afrika resten av livet.
De fikk mange ansvarsfulle oppgaver i Frelsesarmeens tjeneste, blant annet ti år som territorialledere i territoriet Vest-Afrika.
De ble pensjonert som oberster, og det var nok en viss undring blant norske salvasjonister hvorfor de ikke fikk kommandør-rang.
Mange satt nok med en følelse av at terskelen for å bli kommandør var langt lavere dersom man hadde, la oss si, svensk statsborgerskap, eller britisk.
Alfred Salhus døde i 1968, 76 år gammel. Martha Salhus døde i 1978, 86 år gammel.

Margit og Elias Kristoffersen
var nyutnevnte offiserer fra krigsskolen da de reiste ut til Afrika.
De var gift før de begynte på krigsskolen, og ved ordinasjonen fikk de rangen «prøvekaptein», som det var en viss praksis for å gi ektepar som fullførte krigsskolen sammen.
Også ekteparet Kristoffersen, som endret skrivemåten på slektsnavnet til det mer anglofile Christoffersen, ble i Sør-Afrika resten av livet.
Elias døde i 1956, kort tid etter at ekteparet var blitt pensjonert med brigadérs rang, mens Margit levde til 1968.
Elias var født i 1890, Margit året etter.

Magda og Paul Hansen
hadde, i likhet med ekteparet Kristoffersen, gått på krigsskolen sammen og ble, som dem utnevnt til prøvekapteiner.
De gjorde tjeneste for Frelsesarmeen i Sør-Afrika en rekke år. Siste gang det refereres til dem i Krigsropet, har de rangen adjutant.
Men så sluttet de i Frelsesarmeen og ble i stedet misjonærer for «PYM», pinsebevegelsens ytre misjon.
Begge døde på slutten av 1970-tallet; da nærmet de seg 90 år.

Paula Eriksen
var 23 år da hun som løytnant reiste ut som misjonær til Sør-Afrika.
Hun var ute i forholdsvis få år, og vendte tilbake til Norge, der hun var korpsoffiser og senere slumsøster i noen år.
På et tidspunkt slo hun seg på Lillehammer.
Her var hun aktiv med i korpset fram til sin død i 1966.

Anna Lindland
var også 23 år gammel og løytnant da hun reiste ut til Sør-Afrika.
Ifølge Norsk Misjonsleksikon kom hun tilbake til Norge i 1929, men ting kan tyde på at hun senere reiste ut som utsending for en annen misjonsorganisasjon, muligens Det norske Misjonsselskap.
På 1960-tallet ga hun ut to ungdomsbøker med stoff fra Afrika på Lunde Forlag, «I medisinmannens skygge» og «Urskogens sønner».
I 1993 skrev Gunnar Kvassheim, redaktør i Dalane Tidende, og senere stortingsrepresentant for Venstre og statssekretær hos Kjell Magne Bondevik, et fint, lite portrett av henne i sin avis.
På det tidspunktet var hun gått bort, uten at jeg har lyktes i å spore opp når dette skjedde.

Kilder:
www.nb.no
Krigsropet
Korsets Seier
Norsk Misjonsleksikon

Fra stabssjef til general

Frelsesarmeen har valgt sin 22. general og verdensleder og for sjuende gang har man valgt den sittende stabssjef og nestleder til toppvervet. I tillegg til disse sju er også en tidligere stabssjef blitt general, slik at antallet dermed er åtte.

Den nye generalen er 61 år gamle Lyndon Buckingham fra New Zealand. Han ble frelsesoffiser i 1990, sammen med sin kone Bronwyn.

«Opprykk»
Den første som «rykket opp» fra stabssjef til general var Bramwell Booth. Han overtok etter sin far i 1912. Faren var William Booth, som grunnla Frelsesarmeen i 1865.
I 1929 måtte Bramwell Booth trekke seg som general på grunn av svekket helse, og for første gang kom Frelsesarmeens Høye Råd sammen for å velge ny verdensleder. Dette rådet har ingen andre oppgaver enn å velge ny general.
Valget falt på Edward Higgins, som da hadde stillingen som stabssjef.

Wickberg
Neste gang en stabssjef ble general var først i 1969. Da ble svenske Erik Wickberg valgt. Han var den første ikke-brite som ble Frelsesarmeens verdensleder. Han hadde da vært stabssjef i åtte år.
Wickberg utnevnte kanadieren Arnold Brown til stabssjef, men da Wickberg gikk av i 1974 ble en annen kanadier valgt som hans etterfølger. Brown ble i stedet leder for Frelsesarmeen i Canada, men i 1977 ble han så valgt som Frelsesarmeens 11. general.
Den neste stabssjefen som ble verdensleder var John Larsson, også han svensk. Han ble valgt i 2002.

Vakant
I 2013 ble generalposten uventet vakant da Linda Bond, etter knapt to år i stillingen, trakk seg av personlige årsaker.
Hennes etterfølger ble hennes nestkommanderende, André Cox.
Da Cox ble pensjonert i 2018 rykket hans stabssjef, Brian Peddle, opp, og da rådet var samlet i London før pinse, valgte man for tredje gang på rad den sittende stabssjefen som ny verdensleder.

Bredde?
Med unntak av to svensker og en finne, har Frelsesarmeens generaler alle vært hentet fra det man må kunne kalle den anglosaksiske sfære: England, USA, Canada, Australia og New Zealand. Ved et par anledninger har offiserer med bakgrunn i den tredje verden vært foreslått; ved årets valg var en kvinne fra Pakistan nominert, men de har ikke nådd opp.
Med tanke på Frelsesarmeens omfattende arbeid både i Afrika og Asia, er det nok mange som er spent på når bevegelsens skal få en verdensleder fra ett av disse kontinentene.

Rykene, 1. pinsedag 2023
Nils-Petter Enstad

Vi begynner med en bok - og så tar vi det derfra

I den vesle dagligstua til mannlig avdeling på Krigsskolen i Enebakkveien 15 da jeg var kadett i perioden 1971-73 lå det en årgang av Krigsropet fra 1904. Jeg brukte mye tid på den årgangen, bladde i den, leste i den og noterte meg både utsagn og fakta. En av dem jeg leste om var major Julius Amundsen, som på det tidspunkt var divisjonssjef i Kristiania. Høsten 1904 døde han, bare 46 år gammel.

Et annet sted i krigsskolebygget som jeg brukte mye tid i var biblioteket i skolens andre etasje.
Her var det bøker overalt, blant annet gamle årganger med innbundne krigsrop. Mine foreldre var kadetter ved den samme skolen drøyt 20 år tidligere. De påsto at mesteparten av bøkene i hyllene på begynnelsen av 70-tallet var de samme som på slutten av 40-tallet, og at boksamlingen stort sett besto av brigadér Bernhard Fjærestrand boksamling, som han skal ha skjenket krigsskolen (Fjærestrand døde i 1951).

Bok
En av bøkene jeg fant den gang, som jeg leste da, og senere skaffet meg, var Carl Breiens lille bok om nettopp Julius Amundsen. Den kom ut i 1928.
Da jeg rundt 1990 ble bedt om å bidra til Charles Norums antologi med offisersportretter, var Julius Amundsen en av dem jeg ble bedt om å skrive om. Selv bodde jeg i Askim den gang; Julius var fra Herland; rene naboen. Breiens bok ble en viktig kilde til den artikkelen, som jeg senere har gjenbrukt og bearbeidet i andre sammenhenger.
Så er det jo slik at det å skrive er en dynamisk ting. Jeg har ikke tall på alt jeg har skrevet der jeg senere har snublet over andre informasjoner som kunne utdype, dels det jeg leste for 50 år siden, dels det jeg skrev for 30 år siden.

Pionerer

Jeg har i andre sammenhenger skrevet litt om kjærlighetshistorien til Josefine Kraft og Julius Amundsen.
Hun var fra Halden; forholdet mellom dem var avsluttet på grunn av hans drikking, men i 1887 ble begge frelst og fant sammen igjen.
Da Frelsesarmeen kom til Kristiania, der de bodde, i 1888, meldte de seg til tjeneste, og var de første som ble utnevnt til kapteiner i den nye bevegelsen.
Da var begge om lag 30 år, og blant de eldste i den nye armeen. De fikk da også tidlig store ansvar.

Familie
Josefine og Julius hadde ingen barn på dette tidspunktet.
Først rundt 1903 kom det en datter i heimen.
Hun fikk navnet Vilbjørg. Det var nok et sjeldent navn den gang også – i dag er det fem norske kvinner som heter Vilbjørg.
I 1910 døde også Josefine Amundsen, 50 år gammel. Sju år gamle Vilbjørg ble dermed foreldreløs.
Et annet offiserspar, Kristine og Oskar Svendby, tok henne til seg og inkluderte henne i sin allerede store barneflokk.
Her vokste hun opp. Som ung var hun med i Stabssangbrigaden, og i 1926 giftet hun seg med den jevngamle musikanten Jakob Heier. De tilhørte i utgangspunktet «3. korps», senere ble det Majorstua.

Jakob
Da jeg gikk på Majorstua skole på 1960-tallet var Jakob Heier den ruvende, synlige lederen av skolemusikkorpset Peik-guttene (senere bare Peik og enda senere det blasse «Majorstuens skolemusikkorps).
Jeg spilte ikke der, men husker flere 17. mai-fester i Templet dit han kom, i Peik-bunaden til korpsets nasjonalfest og leste «Norsk freske» av Gunnar Reiss-Andersen.
En buldrende framføring, må det være lov å mene; senere fikk skuespilleren Claes Gill meg til å tenke på Jakob Heiers framføring av «Norsk freske». Han leder Peik-guttene i mer enn 20 år.
Jakob Heier var i mange år en sentral person i Frelsesarmeens musikkliv, både i hovedstaden og med tanke på musikantleirer og samlinger.
Mot slutten av livet flyttet han til Danmark, der hans og Vilbjørgs datter bodde; det er uklart om Vilbjørg da var gått bort, eller om de flyttet nedover sammen.
Jakob Heier døde i 1995 og ble begravd i Oslo.

Mai 2023 - Nils-Petter Enstad