Et Frelsesarmé-bryllup i 1893

I Krigsropets utgave datert 22. april 1893 fortelles det utførlig om et bryllup som hadde stått to uker før, 7. april, der to unge frelsesoffiserer giftet seg.

Meldingen dekket hele førstesiden i bladet, med bilde av de to unge. Bruden presenteres som «kaptein A. Kristoffersen» og brudgommen som kaptein «A. Sundal». Teksten i reportasjen har mer preg av et kåseri enn et referat, og med en del pussigheter, som det at seremonien gikk «uten noen av de latterlige kommentarer som nå og da inntreffer».
Vielsen som er referert i Krigsropet ble foretatt av oberst Richard Wilson, som på dette tidspunktet var leder for Frelsesarmeen i Norge. Men siden Frelsesarmeen ikke hadde vigselsrett ennå, var paret også viet ved en borgerlig seremoni i Trondheim. Vi skulle komme helt til slutten av det 20. århundre før frelsesoffiserer fikk rett til å vie brudepar også juridisk.
Litt søk i gamle krigsrop og andre kilder bringer klarhet i hva de to A-ene står for.
Bruden het Alvilde og brudgommen Albert Olai. Sistnevnte var født i 1869 og var altså 24 år da han giftet seg. Alvhilde var to år yngre. Begge var fra Kristiania.

Deretter
Det var ikke så lenge ekteparet Sundal tjenestegjorde som frelsesoffiserer.
Siste gang det refereres til Albert qua offiserstjeneste, er i 1894; året etter bryllupet.
Den første del av 1890-årene var det en del turbulens i Frelsesarmeen, både på grunn av organisatoriske og teologiske konflikter. Om det var slike årsaker til at de sluttet som offiserer, eller helt andre, får andre eventuelt finne ut av. Hyppige flyttinger var krevende nok for enslige og/eller barnløse par. Det ble ikke enklere når man var blitt en familie.
Ekteparet slo seg ned i Kristiania. Her etablerte Albert seg med forretning mens Alvilde startet det som i kildene omtales som en «afholds-café». Alberts forretning baserte seg på renholdsartikler. «Sæbeforretning» er ordet folketellingene bruker.
De fikk fire barn. Sønnen Daniel Andreas ble født i Bergen i desember 1893, mens døtrene Solveig og Marie begge ble født i Kristiana, henholdsvis i november 1896 og november 1898. En datter, Gunvor, døde som barn i 1902.

Sykdom og død
I en notis fra mars 1903 kunne Krigsropet melde at «kjøpmann Albert Sundal» var gått bort. Da hadde han vært syk en lengre periode, het det i notisen, som tydeligvis er skrevet av H.A. Tandberg. Han var redaktør for Krigsropet da, og refererer til et siste møte mellom seg og sin tidligere kollega.Han ble bare 34 år.
Alvilde, som satt igjen med tre barn mellom 9 og 5 år, levde enslig resten av livet. Hun drev mannens forretning videre, og overtok etterhvert en bygård på Grønland: Nordbygata 62. Her var det både forretning og leiligheter.
I Krigsropet nr. 4 for 1950 skriver Carl Breien om at hun har gått bort. Han kjente/husket henne fra sin tid som kaptein på Grønland 9.
Hennes kristne engasjement ser ut til å ha vært knyttet til Grønland kirke.

Oppsummering
Verken livet eller historien tar noen pauser, selv om enkelte hendelser og begivenheter blir frosset fast – som gjennom en bryllupsreportasje.

Tekst: Nils-Petter Enstad, med god hjelp fra Oddbjørn Johannessen og Hans Egil Hansen når det gjelder research

KALD VINTER OG VARMT LOSJI

Av Nils-Petter Enstad

Det var vinteren 1893/94. Det var snart seks år siden Frelsesarmeen hadde gjort sitt inntog i Kristiania, og den «rare sekta», som noen oppfattet den som, var i ferd med å vinne en viss, motvillig anerkjennelse. Det hele hadde startet på Grønland i Oslo, og adressen Grønland 9, med menighetslokale, kontorer, undervisningslokaler og tjenesteboliger, var fremdeles sentral i organisasjonens virksomhet.

Høsten 1893 fikk ekteparet Josefine og Julius Amundsen (bildet) ordre til Grønland 9. Her skulle de ha ansvaret for Frelsesarmeens menighet på Grønland, og for utdannelsen av de unge menn som meldte seg til tjeneste som frelsesoffiserer.
Det barnløse ekteparet, som begge var midt i 30-årene, hadde vært med i Frelsesarmeen nærmest fra dag én. De var blant de eldste som meldte seg til tjeneste i 1888, og fikk tidlig store ansvar. Begge var opprinnelig fra Østfold; Josefine fra Halden og Julius fra Eidsberg.

Kuldevinter
Vinteren 1893/94 var særlig kald, og det ble avdekket flere tragedier i hovedstaden. Det ble meldt om flere tilfeller der uteliggere rett og slett frøs i hjel mens de sov under bordstabler eller forsøkte å finne husly under veltede båter langs Akerselva.
Noen trakk også inn i teglverkene og la seg til å sove ved ovnene.
En morgen ble en mann funnet død ved en slik ovn, han hadde lagt seg for nær ovnen, og hadde rett og slett brent i hjel.
Julius Amundsen, som selv hadde en fortid som alkoholiker og uteligger, bestemte seg for å gjøre noe med dette.
Hver kveld etter møtets slutt ble derfor det store møtelokalet ryddet og gjort om til losji for hjemløse. Hver natt resten av denne kalde vinteren sov mellom 200 og 300 menn på gulvet og på benker. Når de forlot lokalet om morgenen, fikk de med seg en matpakke og en flaske varm melk.
Innlosjeringen var ren oppbevaring, uten andre fasiliteter enn tak over hodet og varme. Men som en journalist i en av hovedstadsavisene så malerisk skrev: «... her i det varme, lune Lokale er det jo som et Paradis mod at ligge som et vildt Dyr, frysende i det fri...». Hovedstadsavisene var jevnt over meget positive i sin omtale av Amundsens initiativ.

Herberge
En av dem som også hadde sans for Amundsens initiativ, var kommandør Hanna Ouchterlony. Hun ble allerede den gang omtalt som «Frelsesarmeens mor» i Norge, ved at det var hun som hadde ledet de første møtene i januardagene i 1888. De ble holdt på den samme adressen som Julius Amundsen nå hadde brukt som midlertidig husville-losji.
Våren 1894 kom Ouchterlony tilbake til Norge som leder for arbeidet, og begynte straks å trekke i alle tenkelige – og noen ikke fullt så tenkelige – tråder for å få gjennomført et prosjekt hun mente Amundsen hadde vist nødvendigheten av: Et herberge for uteliggere.
En av dem hun oppsøkte, var direktøren for brennevinssamlaget – forløperen til det senere Vinmonopolet.
– Brennevinet har en stor del av skylden for denne elendigheten. Brennevinssamlaget plikter å bidra, var hennes knusende, logiske argument.
Om det var logikken eller andre ting som gjorde det: Direktøren bladde opp et betydelig beløp etter datidens standard. Dermed kunne Frelsesarmeen gå til anskaffelse av et hus i Urtegata 16 på Grønland, og kort før jul i 1894 ble det første herberget for uteliggere her i landet åpnet. I årene som fulgte, vokste dette arbeidet, og det ble åpnet herberger i en rekke norske byer. Det ble også etablert andre tilbud til menn som livet hadde fart hardt fram mot. Mest kjent er kanskje arbeidsmarkedsbedriften Elevator, som ble etablert i 1905.
Da var Julius Amundsen død. Det skjedde i 1904, og han ble bare 46 år gammel.
Men den tidligere uteliggeren hadde rett og slett bidratt til å skrive om vår sosialpolitiske historie.


En kortversjon av denne teksten er publisert i Klassekampen 9. januar 2024