Julegryter i 110

Av Nils-Petter Enstad

Frelsesarmeens julegryter er et innarbeidet og selvsagt trekk i førjulsbildet i mange norske byer. I år er det 110 år siden de ble satt ut første gang i Norge. Det skjedde 10. desember 1901 i forbindelse med at det var kommunevalg den dagen.

Tradisjonen med Frelsesarmeens julegryter er like internasjonal som bevegelsen selv er det. Ideen kom opprinnelig fra USA, der denne innsamlingsformen ble tatt i bruk første gang i San Francisco i 1894. Foranledningen var at lederen for Frelsesarmeens arbeid i byen, kaptein Joe McFee, hadde bestemt seg for å innby byens mange uteliggere til en stor julemiddag. Amerika var i en økonomisk depresjon på den tida, og det var mange som var både fattige og hjemløse. Men det var en liten hake ved kapteinens plan: Han hadde ikke penger. Dermed gikk han til anskaffelse av en stor suppekjele, fikk den plassert på et sentralt sted, og utstyrte den med en plakat: ”Keep the kettle boiling” – Hold gryta kokende! Julaften hadde gryta kokt såpass at 1400 mennesker fikk sin julemiddag av Frelsesarmeen – og en ny tradisjon var skapt.

Norge
Sju år senere tok lederen for Frelsesarmeens sosialarbeid, Othilie Tonning, opp den samme ideen i Norge. I forbindelse med valgdagen hadde hun fått tillatelse fra politimesteren i Kristiania til å sette opp det som avisen ”Norske Intelligenssedler” beskrev slik: ”…gryder, hængende i et Stativ, på hvilket man vil fæste en Plakat med Indskriften: Til Julemad og Kul for Fattige”.
Grytene ble plassert på det Krigsropet kalte ”de mest befærdede steder i Kr.ania”. Tonning hadde regnet ut at for å skaffe mat og brensel til 400 fattige familier i hovedstaden, trengte hun 2000 kroner. Bare på valgdagen kom det inn 700 kroner, og dagen etter ytterligere 300 kroner. I alt var julegrytene ute i seks dager dette første året, og målsettingen om å samle inn 2000 kroner ble nådd med god margin. Blant gavene i gryta var også en herrering av gull, som giveren slapp ned i fordi han ikke hadde kontanter på seg.

Klesinnsamling
Det første året samlet man kun inn penger ved julegryta, men snart meldte det seg behov for å ta imot også andre typer gaver: Folk kom med klær som de gjerne ville gi bort. Og samtidig visste slumsøstrene hvor dårlig det ofte sto til med påkledningen i mange av de hjemmene de besøkte. Tonning så straks muligheten til å forene to behov, og sørget for at det ble plassert store kurver under hver julegryte. Her kunne folk komme med klær de ville gi bort og legge pakkene i kurvene. De store haugene med pakker kunne lett minne om pakkehaugen under et juletre.
Kanskje var det denne assosiasjonen som lå bak da Tonning i 1919 skapte nok en tradisjon, nemlig julegranen på Universitetsplassen. Othilie Tonning var ikke den som overlot noe til tilfeldighetene, og hun skal selv ha blitt med ut i skogen og pekt ut treet, som var en gave fra skogeieren. De første årene var det ingen seremoni eller markering knyttet til tenningen, men etter hvert ble dette en av de faste og populære adventtradisjonene i hovedstaden, men musikkorps, gang rundt juletreet og taler av så vel representanter for Frelsesarmeen som for offentlige myndigheter. Mange steder har det også utviklet seg en tradisjon for at ordføreren, kommunepolitikere og andre kjente personer i lokalmiljøet tar en tørn som «grytevakt». Andre steder kommer lokale artister og holder gratiskonserter ved julegrytene, for på den måten å trekke både folk og givere.
Forfattere som Erik Bye og Alfred Hauge har begge skrevet om sine møter med julegryta - Bye som ung journalist i en lokalavis ute på prærien; Hauge som liten gutt på sin første bytur til Stavanger.

Othilie Tonning
Othilie Tonning levde fra 1865 til 1931. Som ung var hun en politisk radikal kvinnesakskvinne og fritenker. Hun viste sin motstand mot de tradisjonelle kjønnsrolleforventningene ved å røyke sigar, gå med spaserstokk og bruke skalk på hodet. Håret klippet hun helt kort. Da hun opplevde en kristen omvendelse i Frelsesarmeen i Stavanger, ble det skrevet om det i byens aviser. Sigaren, skalken og spaserstokken forsvant, men det korte håret beholdt hun livet ut. Hun ble frelsesoffiser i 1891 og sjef for Armeens sosialarbeid i 1898. Dette ansvaret hadde hun til sin død.
Med sin ustoppelige kreativitet bidro hun til å skrive om Norges sosialpolitiske historie. I 1909 sto hun bak åpningen av det første aldershjemmet i Norge og i 1914 fikk hun startet ”redningshjem” for prostituerte. Hun satt tre perioder i hovedstadens bystyre, to av dem også i formannskapet, valgt inn på Avholdspartiets liste. I 1910 ble hun som en av de aller første tildelt den utmerkelsen kong Haakon VIII hadde innstiftet, nemlig Hans Majestet Kongens fortjenestemedalje i gull. Både i Oslo og Stavanger har hun fått gater oppkalt etter seg, men julegrytene som i år er satt ut for 111. gang er på mange måter det beste minnesmerket over en kreativ sosialpioner som fant utløp for sin ungdoms radikalisme på en helt spesiell måte.

Frelsesarmeens historiske selskap

Frelsesarmeens historiske selskap ble etablert lørdag 5. november. Stiftelsen skjedde i forbindelse med at Frelsesarmeens nye ressurssenter på Jeløy arrangerte ”Åpen læringsdag”.

Frelsesarmeens historiske selskap er åpent for alle som er interessert i Frelsesarmeens historie. Selskapet skal arbeide med å etablere møtepunkter for historieinteresserte, registrere dokumenter, musikk og annet materiale av historisk verdi, og gi ut publikasjoner; først og fremst en årbok.
Selskapet er åpent for medlemmer fra hele det norske frelsesarméterritoriet, som også omfatter Island og Færøyene.
Stiftelsesmøtet pekte ut et interimsstyre som skal utarbeide statutter for selskapet, definere mål og oppgaver fram til første ordinære årsmøte. Interimsstyret, som skal konstituere seg selv, består av Synneva Vestheim, Oslo, Rune Isegran, Moss, Emil Skartveit, Oslo, Per Arne Krumsvik, Askim og Nils-Petter Enstad, Askim.

Sendt Kristelig Pressekontor lørdag kveld

Rådet er samlet...

Frelsesarmeens høye råd er samlet i London, og har konstituert seg med presidentskap, sekretær og kapellan. Nå må man bare avvente hvem de samler seg om som den 19. general i Frelsesarmeen.

Noen historiske fakta fra rådets historie:
* De aller fleste av de som er blitt valgt som general i Frelsesarmeen kommer fra stillinger som territorialledere rundt om i verden. Tre av dem kom fra stillingen som britisk kommandør. Det gjaldt Albert Orsborn (1946), Wilfred Kitching (1954) og Shaw Clifton (2006).

* Fire er kommet fra stillingen som stabssjef, eller internasjonal nestkommanderende. Det var Bramwell Booth (1912), Edward Higgins (1929), Erik Wickberg (1969) og John Larsson (2002). I tillegg hadde Arnold Brown (1977) vært stabssjef, men da han ble valgt var han territoralleder i Canada.

* Den anglo-amerikanske dominansen blant Frelsesarmeens generaler har vært massiv, omtrent som den italienske blant pavene i den katolske kirke. De eneste unntakene har vært svenske Erik Wickberg (1969), finske Jarl Wahlstöm (1981) og svensk-britiske John Larsson (2002).

* Av skandinaver som har vært nominert/foreslått kan nevnes T.I. Øgrim (1946), Kaare Westergaard (1969; med forbehold) og Carl Lydholm (2006 - var Donald Ødegaard også foreslått den gang?).

* Rekord i antall nominasjoner, uten å nå opp, har antakelig Catherine Bramwell-Booth, datter av Bramwell Booth. Hun lot seg nominere i så vel 1934, 1939 og 1946. Hennes bror Wycliffe lot seg nominere i 1954 og 1963.

Frelsesarmeen velger ny general

"Fredag 21. januar samles Frelsesarméledere fra hele verden på konferansestedet Sunbury Court utenfor London for å velge ny verdensleder. Den som velges, blir den 19. i rekken av generaler etter William Booth. Den nåværende general, Shaw Clifton, skal pensjoneres 1. april.
Forsamlingen, som kalles Det Høye Råd, blir den største i bevegelsens historie med sine 109 medlemmer. Et flertall av disse er kvinner. I alt vil det høye råd bestå av 57 kvinner og 52 menn.
Rådet består av alle kommandører i aktiv tjeneste, alle territorialledere og alle territoriale presidenter for Frelsesarmeens kvinnebevegelser. I alt 83 av deltakerne har rang som kommandør, og 26 av dem som oberst. Fra Norge møter kommandørene Marianne og Clive Adams."

Linjene ovenfor er hentet fra en notis Kristelig Pressekontor har sendt ut - jeg kan vel røpe at det er jeg som har skrevet den.
Det mest interessante ved årets "høye råd", er vel det faktum at det for første gang er et flertall av kvinner i rådet. Dette henger sammen med at de mange som tidligere ble referert til som "fru kommandør", nå er "fullverdige" medlemmer av rådet. I teorien kan det bety at en "fru" kommandør (rettelse: En gift, kvinnelig kommandør) blir valgt til general.
Teoretisk kan man også få en general fra et afrikansk eller asiatisk land, men jeg for min del vil bli meget forbauset - og overrasket - om det ikke også denne gang blir en hvit, europeisk eller nordamerikansk mann.
I og med at man i de senere årene kun har valgt generaler som er pluss/minus 60 år, får vi disse samlingene forholdsvis ofte; med fire eller fem års mellomrom. Man hadde liksom ikke mer enn vennet seg til at generalen het John Larsson, så het han plutselig Shaw Clifton.
Men går man bakover i historien, har nok funksjonsperioder på fem, seks år vært det normale nesten siden det dramatiske, høye rådet i 1929. Både Higgins og Eva Booth satt i fem år; Carpenter satt i sju, men det skyldtes krigen. Orsborn satt i åtte; han var bare 59 år da han ble valgt, og ble derfor omtalt som "den unge generalen". Han kunne ha sittet i 11 om han hadde villet, men ga seg da han var 67. Kitching satt også i åtte, men så kom fem-seks-årsbolkene i tur og orden: Coutts, Wickberg, Wiseman (som riktignok bare satt i tre) og Brown.
Blir jeg engasjert av at Frelsesarmeen om noen uker har fått en ny verdensleder?
Foreløpig trigger det bare min interesse for historie. Jeg har John Larssons bok om rådet i 1929 liggende - den heter "1929" - (bør vel uttales "nineteentwentynine"?). Tror jeg skal finne fram den.
Det var drama, det!