I 1963 ga forfatteren Arthur Klæbo ut ei bok på Lutherstiftelsens forlag som het «Ullstrømper til Afrika». Tittelen kunne virke ironisk, sånn ved første øyekast, men boka var båret av en dyp respekt for det arbeidet misjonsforeninger over hele landet drev, der de blant annet strikket strømper sokker, ikke for å sende dem til Afrika, men for å selge dem eller lodde dem ut, og slik skaffe penger til misjonsarbeid i – blant annet – Afrika. Sunnmøringen Klæbo var vokst opp med denne kulturen; hans mor var en aktiv misjonskvinne i Volda.
Det har vært mange norske misjonærer som har arbeidet i Afrika i årenes løp, også utsendinger fra Frelsesarmeen. For drøyt 100 år siden, i 1921, reiste denne gruppen unge frelsesoffiserer fra Norge til Sør-Afrika.
Bildet av de åtte, som sto i Krigsropet, er kanskje en fortelling i seg selv, men også åtte ulike fortellinger.
Gruppen besto av tre ektepar og to kvinnelige offiserer. Dette er kortversjonen av disse fortellingene.
Martha og Alfred Salhus
hadde vært offiserer i Norge i noen år da de reiste til Sør-Afrika. De hadde giftet seg i 1917.
De ble boende i Sør-Afrika resten av livet.
De fikk mange ansvarsfulle oppgaver i Frelsesarmeens tjeneste, blant annet ti år som territorialledere i territoriet Vest-Afrika.
De ble pensjonert som oberster, og det var nok en viss undring blant norske salvasjonister hvorfor de ikke fikk kommandør-rang.
Mange satt nok med en følelse av at terskelen for å bli kommandør var langt lavere dersom man hadde, la oss si, svensk statsborgerskap, eller britisk.
Alfred Salhus døde i 1968, 76 år gammel. Martha Salhus døde i 1978, 86 år gammel.
Margit og Elias Kristoffersen
var nyutnevnte offiserer fra krigsskolen da de reiste ut til Afrika.
De var gift før de begynte på krigsskolen, og ved ordinasjonen fikk de rangen «prøvekaptein», som det var en viss praksis for å gi ektepar som fullførte krigsskolen sammen.
Også ekteparet Kristoffersen, som endret skrivemåten på slektsnavnet til det mer anglofile Christoffersen, ble i Sør-Afrika resten av livet.
Elias døde i 1956, kort tid etter at ekteparet var blitt pensjonert med brigadérs rang, mens Margit levde til 1968.
Elias var født i 1890, Margit året etter.
Magda og Paul Hansen
hadde, i likhet med ekteparet Kristoffersen, gått på krigsskolen sammen og ble, som dem utnevnt til prøvekapteiner.
De gjorde tjeneste for Frelsesarmeen i Sør-Afrika en rekke år. Siste gang det refereres til dem i Krigsropet, har de rangen adjutant.
Men så sluttet de i Frelsesarmeen og ble i stedet misjonærer for «PYM», pinsebevegelsens ytre misjon.
Begge døde på slutten av 1970-tallet; da nærmet de seg 90 år.
Paula Eriksen
var 23 år da hun som løytnant reiste ut som misjonær til Sør-Afrika.
Hun var ute i forholdsvis få år, og vendte tilbake til Norge, der hun var korpsoffiser og senere slumsøster i noen år.
På et tidspunkt slo hun seg på Lillehammer.
Her var hun aktiv med i korpset fram til sin død i 1966.
Anna Lindland
var også 23 år gammel og løytnant da hun reiste ut til Sør-Afrika.
Ifølge Norsk Misjonsleksikon kom hun tilbake til Norge i 1929, men ting kan tyde på at hun senere reiste ut som utsending for en annen misjonsorganisasjon, muligens Det norske Misjonsselskap.
På 1960-tallet ga hun ut to ungdomsbøker med stoff fra Afrika på Lunde Forlag, «I medisinmannens skygge» og «Urskogens sønner».
I 1993 skrev Gunnar Kvassheim, redaktør i Dalane Tidende, og senere stortingsrepresentant for Venstre og statssekretær hos Kjell Magne Bondevik, et fint, lite portrett av henne i sin avis.
På det tidspunktet var hun gått bort, uten at jeg har lyktes i å spore opp når dette skjedde.
www.nb.no
Krigsropet
Korsets Seier
Norsk Misjonsleksikon
