ET EKTESKAP SOM ENDRET HISTORIEN

Av Nils-Petter Enstad








Det var neppe noen som tenkte seg at det enkle bryllupet som sto i et kapell i Stockwell i Sør-London 16. juni 1855 skulle få historiske konsekvenser. Som ved de fleste bryllup var man opptatt av at de to unge menneskene, begge 26 år gamle, nå fikk hverandre etter å ha vært forlovet i nesten tre år. Brudens far og søster var de eneste som var til stede da frøken Catherine Mumford sa ja til den unge metodistpresten William Booth, og han til henne.

De kom fra nokså ulik bakgrunn. I Williams barndomshjem var man ikke spesielt opptatt av religion. I mesteparten av oppveksten hans hadde familien god økonomi, men da William var 13 år gammel, gikk faren konkurs, for så å dø året etter. William måtte avbryte skolegangen, og i stedet begynne i pantelånerlære. Som 15-åring ble han omvendt og sluttet seg til metodistkirken. Han ønsket å komme ut av lærekontrakten i pantelånerfaget, men måtte fullføre læretiden. Deretter begynte han å virke som predikant.
Catherines barndomshjem var preget av dyp og inderlig kvekerfromhet. Av barneflokken på fire, var Catherine den eneste som vokste opp. Helt fra hun var småjente var hun opptatt av religion og tro. En litt overbeskyttet tilværelse hos en mor som hadde mistet tre av sine barn gjorde henne bråmoden, og allerede som 12-åring ble hun sekretær for edruskapsorganisasjon. Etter sin omvendelse sluttet hun seg også til metodistkirken, og langfredag 1852 møtte hun for første gang den unge predikanten William Booth. De var invitert til det samme middagsselskapet. Dette var William Booths 23-årsdag, og han omtalte siden møtet med Catherine som sitt livs beste fødselsdagspresang.
Vennskapet ble til kjærlighet, og de to unge forlovet seg. Sommeren 1855 mente William at han var i stand til å forsørge en familie, og de giftet seg. Etter en uke med hvetebrødsdager, reiste de sammen for å holde møter. Da lå allerede parets første barn under morens hjerte – sønnen William Bramwell ble født nokså nøyaktig ni måneder etter bryllupet.

FORMIDABELT TEAM
I kirkehistorien er de blitt stående som ett av de mest formidable team man har sett. De supplerte hverandre på de fleste av livets områder. Der hun var reflektert og beskjeden, var han impulsiv, kontant og ikke så lite brå. Han var handlingens mann, hun var refleksjonenes kvinne. Hun ble ideologen og teologen av de to. Det er ingen hemmelighet at hun ga mange av impulsene til hans forkynnelse. ”Elskede, send meg 30 punkter om helvete”, er et ofte sitert nødrop fra ham fra en av hans mange reiser. Det kunne gå dramatisk for seg når han sto på talerstolen og nærmest ga liv til Judas Iskariot der han gikk omkring i fortapelsen og telte sine 30 sølvpenger, og spurte alle han traff: - Hvor mye solgte du Frelseren for?
Hun var også predikant, faktisk en av de første, kvinnelige forkynnere i moderne kirkehistorie. Hun hadde lenge vært overbevist om at kvinner hadde samme rett til å forkynne evangeliet som menn, men det tok lang tid før hun selv tok mot til seg og holdt en preken. Det skjedde under en gudstjeneste William hadde ansvaret for. Idet han skulle gå opp på talerstolen, reiste hun seg og gikk opp midtgangen. – Jeg vil gjerne si noen ord, hvisket hun til ektemannen, som, med sin evne til å ta situasjoner på strak arm, erklærte: - Min hustru ønsker å tale.

”NEVER!”
I løpet av de seks første årene de var gift, fikk de fire barn. I denne tiden fikk William Booth forholdsvis vide fullmakter fra metodistkirken til å drive forkynnergjerningen slik han selv hadde tro for, men møteserier ulike steder. Men i 1861 ville kirkens årskonferanse at han skulle bli pastor i en menighet, og at eventuell reisevirksomhet fikk komme i andre rekke. Det sto hardt mot hardt, og William begynte å vakle. Det forsto Catherine, som satt på galleriet, og hun reiste seg opp og ropte sitt berømte ”Never!” (Aldri!)
I de neste fire årene var William en uavhengig metodistpredikant som hadde møteserier der hvor han ble invitert, og hvor familiens utkomme i stor grad var basert på gaver fra bemidlede støttespillere. Slik bygget familien opp en ny tilværelse.

FANT LIVSOPPGAVEN
Historien om hvordan William Booth på sin nattlige vandring gjennom øst-London om kvelden 2. juli 1865 fikk kallet til å starte det arbeidet som senere ble Frelsesarmeen, er fortalt mange ganger. Da han trådte innenfor dørstokken hjemme, sa han: - Kate, jeg har funnet min livsoppgave.
Catherine, som fire år tidligere hadde skrevet at hun hadde lovet William at dersom han tok skrittet og brøt med metodistkirken, skulle hun ikke si ett bebreidende ord, om det så førte dem til fattighuset. Hun forsto at nå sto de foran enda et oppbrudd. Familien talte nå seks barn. Skulle de enda en gang kaste seg ut i det usikre? Men det tok bare noen øyeblikk før tvilen vek, og hun følte ro rundt det mannen hadde sagt. – Vi har tidligere stolt på Gud når det gjelder vårt utkomme, og vi kan gjøre det igjen.
- Den kvelden ble Frelsesarmeen født, skrev William Booth mange år senere.

TIL DØDEN SKILTE
Ekteskapet som ble inngått denne junidagen for mer enn 150 år siden, varte i 35 år. Våren 1888 ble det konstatert at Catherine led av brystkreft. Ti år tidligere hadde organisasjonen som ble født den sommerkvelden i 1865 skiftet navn fra ”Den kristne misjon” til Frelsesarmeen, og den litt autoritære styreformen som hadde fått utvikle seg i bevegelsen, ble rendyrket, og man innførte militære grader og uniformer. William Booth selv hadde fram til da vært ”generalsuperintendent”, nå ble han general. Medarbeiderne ble løytnanter og kapteiner, og etter hvert kom også andre titler til.
Allerede i 1880 begynte Frelsesarmeen å ekspandere til andre land, og William brukte stadig mer tid på reisefot verden over. Catherine holdt seg innenfor Englands grenser, men var en aktiv predikant også etter at sykdommen var konstatert. Siste gang hun opptrådte offentlig var i 1889. Da var hun så utmattet etter å ha holdt sin preken at hun måtte hvile i en time før man kunne kjøre henne hjem. Parallelt med at hennes sykdom utviklet seg, skrev William på boka der han la fram sin storslagne sosiale plan for rehabilitering av samfunnets tapere: ”In Darkest England – and the way out”. Den kom ut få uker før Catherine døde en oktoberdag i 1890.
Catherine og William Booth var begge født i 1829. Catherine var bare 61 år da hun døde, mens William levde til han ble 83. Han giftet seg aldri igjen, men brukte resten av sitt liv til å reise verden over og holde foredrag og lede møteserier. Ett av sine siste utenlandsbesøk gjorde han til Norge, våren 1912. Ansvaret for den daglige driften av Frelsesarmeen overlot han til sønnen Bramwell, den eldste av de i alt åtte barna som ble født i ekteskapet som bidro til å endre historiens gang.

ARVINGEN

Av Nils-Petter Enstad
Han var den eldste av de sju barna til Catherine og William Booth. Han var ni år da faren kom hjem og sa at han hadde funnet sin livsoppgave. Tre år senere var han farens høyre hånd i alt som gjaldt økonomi og administrasjon i den ennå vesle, men aktive bevegelsen. Da faren døde i 1912 hadde han alt mange år tidligere bestemt at sønnen skulle etterfølge ham som general og verdensleder. 17 år senere måtte sønnen billedlig talt bæres ut kontoret og ansvaret.

Catherine og William Booth giftet seg 16. juni 1855. Etter en ukes bryllupsreise tok han opp igjen arbeidet sitt som evangelist innen en av Englands metodistkirker. Da lå parets førstefødte allerede under morens hjerte, for nokså nøyaktig ni måneder etter bryllupet kom Bramwell til verden.

STERK BLANDING
Bramwell Booth var et produkt av to meget ressurssterke menneskers forening: Morens klare og lysende intellekt, kombinert med farens handlekraft og initiativvilje.
Også i hans søsken fant man mange spennende konsekvenser av denne blandingen, og det er vel liten tvil om at et mer formidabelt familielag neppe noen gang er blitt sluppet løs på kristenheten i moderne tid.
Men farens robuste måte å takle livet på hadde han ikke arvet. Allerede i 1878, 22 år gammel, hadde han sitt første helsesammenbrudd, og reiste på en langvarig rekonvalesens til Värnamo i Sverige, der han bodde hos et engelsk ektepar som var venner av hans foreldre. Her ble han kjent med bokhandlersken Hanna Oucherlony, som senere skulle starte opp Frelsesarmeens arbeid i Sverige (1882) og Norge (1888).
Noen barndom i egentlig forstand kan han aldri ha hatt. Alt som 12-åring arbeidet han ved en anledning 72 timer i strekk for å finne ut av en feil i regnskapene til Misjonen som ingen andre fant ut av. Den tidligere labourpolitikeren Roy Hattersley skriver i sin bok ”Blood & Fire – Catherine and William Booth and Their Salvation Army” (1999) at Bramwell i vår tid ville fått diagnosen hyperaktiv, og mener det er noe av forklaringen på hans tilsynelatende utømmelige arbeidskapasitet.

FAMILIEMANN
I 1882 giftet Bramwell seg med kaptein Florence Soper, som var datter av en anglikansk prest. Hun hadde vært den nærmeste medarbeideren til Bramwells søster Catherine da hun startet opp Armeens arbeid i Frankrike. Som sine foreldre og sin søster Catherine, fikk også Bramwell mange barn, sju i tallet. Samtlige av dem gikk inn i Frelsesarmeens tjeneste. Flere av dem oppnådde internasjonale lederposisjoner, etter hvert mer på tross av enn på grunn av sitt opphav.
Den yngste av sønnene, kommandør Wycliffe Booth, var leder for Frelsesarmeen i Norge tidlig på 1950-tallet, og fremdeles får gamle salvasjonister stjerner i øynene når de snakker om hans lederskap, og alt som skjedde i løpet av de drøye to årene han og hans kone hadde ansvaret her i territoriet.
Men selv om han la seg til en stor familie, hadde Bramwell Booth i bunn og grunn ikke noe annet liv enn Frelsesarmeen.

PEDANT
Som leder var Bramwell Booth ikke så lite av en pedant, og ønsket full kontroll helt ned på detaljnivået. Hans oppfatning av hva det var å ”ta det rolig”, var å nøye seg med å diktere 30 viktige brev om dagen, få disse skrevet og signert. Bilder av generalen som sto på jernbanestasjonen i London og signerte brev før han skulle ut på en lengre reise, sirkulerte i Armeens presse verden over.
Da William Booth døde, var sønnen 56 år gammel, og sto på høyden av sin styrke, samtidig som Frelsesarmeen var på høyden av sitt renommé. Han gjorde organisasjonen mer moderne og effektiv, og han fikk lost den internasjonale bevegelsen trygt gjennom de mange utfordringer som Den første verdenskrig representerte. Bare uker før krigen brøt ut, sto han i spissen for en internasjonal kongress i London der tusenvis av salvasjonister fra hele verden var samlet.

ARVEFØLGEN
Våren 1928 brøt den 72 år gamle generalens helse sammen. Da hadde han i årevis kjørt et program som innebar opptil tusen møter og konferanser i løpet av året, og at han talte ved fra 150 til 200 offentlige møter. Brutt ned på dager i året, betyr det i snitt tre konferanser om dagen, og en offentlig tale omtrent hver annen dag. Hver morgen satt han ved skrivebordet klokka sju, og det var sjelden han gikk hjem før klokka 23 om kvelden. 28. april 1928 var siste gang han var på kontoret.
Etter hvert ble det klart for alle, med unntak av ham selv og muligens den aller nærmeste familien, at han aldri ville kunne komme tilbake i offentlig virksomhet. En eneste offentlig framtreden hadde han i denne perioden, og det var da han ledsaget sin kone, som var sjef for Frelsesarmeens sosiale arbeid, ved en konferanse for offiserer i denne tjenesten. Han ble varmt hyllet av de frammøtte, men det eneste han var i stand til å si, var at han var glad for å være der, og lyse velsignelsen over dem.
Det var William Booth som hadde pekt ut Bramwell som sin etterfølger, og denne tradisjonen ønsket sønnen å føre videre. I 1904 hadde imidlertid William, sterkt presset av sine juridiske rådgivere, innført en bestemmelse om et Frelsesarmeens Høye Råd som skulle tre i funksjon dersom generalen døde uten å ha pekt ut sin etterfølger, eller dersom generalen ikke lenger var i stand til å utføre sine plikter.
Det var denne situasjonen et økende antall av Frelsesarmeens kommandører følte var oppstått som følge av generalens sykdom. Høsten 1928 lå det en henvendelse fra en del av disse på stabssjefens bord om at Det Høye Råd burde innkalles. Dermed hadde ikke stabssjefen noe valg: Rådet ble innkalt. Initiativtakeren og den fremste pådriveren til dette var generalens egen søster, kommandør Evangeline Booth, som var sjef for Armeen i USA.

FAMILIEKRISE
Allerede flere år før hadde Eva hevdet overfor sin bror at ordningen med at den sittende general utpekte sin etterfølger, måtte opphøre. For Bramwell var det helt uaktuelt. Som sin far, hadde også han deponert en konvolutt hos Armeens advokat med navnet til den han ville skulle overta etter ham. Det er alminnelig antatt at han hadde skrevet datteren Catherine sin navn på denne lappen. Hadde han fått viljen sin, ville Armeens historie sett helt annerledes ut. Som sin far, regnet Bramwell at generalens funksjonstid ikke løp ut før generalen døde.
Så kan man jo tenke seg konsekvensene, dersom han virkelig var blitt etterfulgt av sin datter, og hun hadde tenkt på samme måte. Hun levde til 1984, og var åndsfrisk til sin død – 101 år gammel. At datteren godt kunne tenke seg å bli general, er det ingen tvil om. Så sent som i 1946, da hun nærmet seg 70 år, aksepterte hun å bli nominert som kandidat til generalposten i Frelsesarmeen.

PENSJONERT
Nå ble Bramwell Booth innhentet av begivenheter han ikke kunne kontrollere. I januar 1929 kom Rådet sammen, og vedtok etter noen få dager at Bramwell Booth var løst fra sin tjeneste som Frelsesarmeens verdensleder, med full rang og verdighet. Frelsesarmeen hadde fått sin første pensjonerte general.
Hva denne prosessen gjorde med familiesamholdet i familien Booth, kan man bare tenke seg. På den ene siden var en av generalens søstre pådriver i prosessen, støttet av bl.a. sin og generalens tidligere svoger: Kommandør Frederick Booth-Tucker var enkemann etter Emma Booth, som hadde omkommet i en togulykke i USA i 1903.
Men blant deltakerne i Rådet fant man også generalens kone, en annen av søstrene hans og to av døtrene hans. Med ett unntak var alle fem som stemte mot Rådets beslutning medlemmer av generalens nære familie.

TRAGEDIE
Bramwell Booths sorti har også satt sitt preg på hans ettermæle. Det kunne nok ikke unngås, men er samtidig tragisk, for det er ingen tvil om at Bramwell Booth var en betydelig strateg og en betydelig kristen leder. Også mens foreldrene levde, var det han, mer enn dem, som bygde organisasjonen Frelsesarmeen opp fra bunnen av. Men mer enn 150 år etter sin fødsel fortjener han å komme ut av de lange skyggene foreldrene hans kaster.
General Bramwell Booth døde 16. juni 1929, få måneder etter at han var blitt pensjonert. Han ble 73 år gammel.

Litteratur:
Collier, Richard:
GENERALEN – William Booth og Frelsesarmeen (Oslo, 1988)
Coutts, Frederick:
THE BETTER FIGHT – The History of The Salvation Army, Vol. V (London, 1973)
Stanghelle, John:
KOMMANDØR AV GUDS NÅDE – En historie om Frelsesarmeen (Oslo, 2002)

GUDS KVINNELIGE FELTMARSKALK - I

Av Nils-Petter Enstad
Den belevne verdensmannen tolket den unge kvinnens taushet som samtykke. Han hadde nettopp gitt henne et såkalt tilbud, og nå tok han fram papir og penn for å notere. – Og hvor synes De vi skal møtes? spurte han. Men nå gnistret det til hos den unge kvinnen: - Foran Guds trone, svarte hun skarpt.

Det vrimler av anekdoter om den unge Catherine Booth og hennes pionérvirksomhet for Frelsesarmeen i Frankrike og Sveits på 1880-tallet. Hun var eldste datter av Frelsesarmeens grunnleggere og som de fleste i søskenflokken, spilte hun en betydningsfull rolle i bevegelsen foreldrene grunnla. På mange måter er hun den mest fascinerende skikkelsen i hele det utrolige persongalleriet som Catherine og William Booth og deres sju barn utgjorde.
Ekteparet Booth innprentet tidlig sine barn at de hadde et kall. ”Du er ikke her i verden for din egen skyld. Du er sendt for andres skyld. Verden venter på deg,” sa moren til eldstedatteren, som var kalt opp etter henne selv, alt da Kate var ei lita jente. Som 12-åring holdt hun bibelundervisning for andre jenter, 13 år gammel talte hun offentlig på et møte for første gang, og 17 år gammel ledet hun møteserier i flere store, britiske byer.

PIONER
Rundt 1880 startet en hektisk ekspansjonsperiode for Frelsesarmeen. I løpet av de neste ti årene utvidet den virkeområdet til en lang rekke nye land. Ett av de første var Frankrike. Den 23 år gamle Kate utnevnt som leder for invasjonsstyrken. – Hun er vårt beste kort, var William Booths begrunnelse. I tillegg besto gruppen av tre andre, enda yngre kvinner: Florence Soper, som skulle bli Kates svigerinne, Adalaide Cox, som senere ble sjef for Frelsesarmeens sosialarbeid i England, og Kate Patrick. Søndag 13. mars 1881 holdt de sine første møter i Paris.
De første møtene forløp i rolige former, men så mobiliserte pøbelen. Samtidig ble Frelsesarmeen rammet av den sterke antiklerikale bølgen som feide over Frankrike på denne tiden. Blant annet ble det hevdet at de fire unge kvinnene i virkeligheten hadde som oppgave å gjenopprette jesuitterordenen i Frankrike.
I 1882 begynte hun også arbeid i Sveits, sammen med Kate Patrick og 16 år gamle Maude Charlesworth, datter av en anglikansk prest. Også Maude skulle bli en av Kates svigerinner. Oppstarten i Sveits ble enda tøffere enn den i Frankrike. Kate ble arrestert, anklaget for ”ukvinnelig” opptreden. – Hadde vi kommet i flagrende og lette klær for å opptre på teater og varité, ville dere jublet og ønsket oss velkommen, sa Kate til dommeren.

EKTESKAP
I 1887 giftet Kate seg med sin nærmeste medarbeider, den nordirske kvekeren Arthur Clibborn. Hun var 28 og han var 32 år gammel. Det hevdes at generalen ikke ville at Booth-navnet skulle bli borte når døtrene hans giftet seg, så etter hans ønske tok både Kate og Arthur navnet Booth-Clibborn. Senere skulle søstrene hennes følge den samme praksisen, og kalle seg henholdsvis Booth-Tucker og Booth-Hellberg. Men Kate selv var hele livet best kjent som ”La Marèchale” (marskalken). Paret fikk ti barn i løpet av 13 år, men til tross for de hyppige fødslene, holdt Kate et like høyt arbeidstempo som før, og reiste lange strekninger for å holde møter og forkynne evangeliet.
Prisen barna måtte betale i form av savn, kan man bare forestille seg. Men med barns ufattelige lojalitet aksepterte de at det måtte være slik.
Den mest kjente av sangene hun skrev, ”Den som for Jesu skyld har forsaket”, ble til i en slik situasjon. Til tross for at en av sønnene var svært syk, hadde hun reist til en annen by for å holde møter. Hun fikk telegram om at det kunne stå om livet, og gikk inn i en voldsom bønnekamp. Skulle hun avbryte møteserien? Skulle hun reise tilbake? Hun valgte å bli, men ut av bønnekampen kom en på mange måter rystende sangtekst:
”Den som for Jesu skyld har forsaket
Fader og moder, hjem eller venn
Skal få tilbake alt han har mistet
Hundrefold mere får han igjen.
Hundrer av barn og mødre og fedre
skal han få vinne for Herren god.
Dypt sunkne brødre, sørgende søstre
Skal han få bringe til korsets fot.”
Sønnen berget livet. Historien forteller at under første verdenskrig reiste den samme sønnen ut i krigen som soldat. Redslene der gjorde at han rett og slett mistet forstanden. Legene mente han aldri kom til å bli frisk igjen. – Det kan De si fordi De ikke kjenner bønnens makt, svarte moren. Og gjennom bønn og en utrettelig omsorg klarte den unge mannen å få helse og forstand tilbake. Men en annen av sønnene hennes reiste ut som misjonær, ble syk og døde etter bare to måneder på misjonsmarken.

KONFLIKTER
I 1896 var ekteparet Booth-Clibborn blitt beordret til å overta ansvaret for Frelsesarmeen i Holland og Belgia. Her ble de i fem år. Men mot slutten av 1890-tallet kom det til stadig sterkere konflikter mellom ekteparet Booth-Clibborn og Frelsesarmeens ledelse; det vil si Catherines far William og hennes bror Bramwell. Catherine var ikke den eneste i søskenflokken som slet med farens og brorens enorme krav til lojalitet. En annen bror, Ballington, brøt i 1896 med faren og hans bevegelse, og grunnla sin egen, amerikanske variant av Frelsesarmeen: ”Volunteers of America”.
Ironisk nok valgte han å bruke den samme betegnelsen på sin bevegelse som broren Bramwell var blitt så opprørt over 18 år tidligere. Da hadde det stått i utkastet til årsmelding for ”The Christian Mission” (som William hadde grunnlagt i 1865) at misjonen var ”a volunteer army” (en frivillig armé). – Jeg er så visst ikke noen frivillig; jeg er en regulær soldat eller ingenting, utbrøt Bramwell. Dermed tok faren pennen og strøk over ordet ”volunteer” og erstattet det med ”salvation” (frelse). Slik ble navnet The Salvation Army (Frelsesarmeen) til.

Også broren Herbert, som var leder for arbeidet i Australia, slet med sin lojalitet til faren og Frelsesarmeen. Kravene til lydighet og disiplin ble for rigide.
Men det var situasjonen rundt Kate og hennes store familie som voldte generalen mest smerte. Det var nok Arthur som var opprøren av de to. Kveker som han var i bunn og grunn, ble armeens stramme, militære struktur for mye for ham. Og Kate var en lojal hustru som støttet sin mann i ett og alt. De deltok flere ganger på konferanser i regi av andre organisasjoner, til tross for at permisjonssøknaden de trengte for å delta, var blitt avslått. En annen gang valgte Arthur å besøke barer og restauranter i havnestrøkene i stedet for å være til stede ved et stort musikkarrangement, slik han var blitt bedt om. Han mente at arrangementet passer bedre for hedninger enn for salvasjonister. På restaurantene sang han kristne sanger mens han akkompagnerte seg selv på et instrument som kunne minne om en langeleik, der den lå over fanget hans mens han satt på en stol. Catherine brukte tida til å besøke streikende gruvearbeidere.
Både Catherine og Arthur var inne i en teologisk og religiøs prosess som gjorde at deres forkynnelse hvilte på tre stolper: Pasifisme, endetidsforventning og helbredelse ved bønn.
Da boerkrigen brøt ut i Sør-Afrika, toppet konflikten seg. William Booth led under denne konflikten. ”Uansett hvem som vinner, taper jeg, for jeg har barn på begge sider av denne krigen,” sa han. Roy Hattersley skriver i sin store bok om William og Catherine Booth at generalen største bekymring var om en frelsessoldat skulle komme til å skyte en annen frelsessoldat. Han skriver også at Bramwell sto udelt på boernes side når det gjaldt den politiske side av konflikten. Generalen følte derfor et stort press allerede, og det ble ikke mindre av at svigersønnen åpent agiterte for stans i krigshandlingene, og delte ut pasifistiske flyveblader.

GUDS KVINNELIGE FELTMARSKALK - II

Dette er andre del av artikkelen om
"Marskalken" Catherine Booth-Clibborn








BRUDDET
I denne situasjonen var det Arthur Booth-Clibborn kom i kontakt med den skotske helbredelsespredikanten John Alexander Dowie. Han regnes som en av pinsevekkelsens forløpere, særlig fordi han vektla guddommelig helbredelse så sterkt. Med årene var han blitt svært ekstrem, og sa om seg selv at han var en reinkarnasjon av profeten Elia. Han hadde også grunnlagt en sekt som kalte seg ”zionittene”. Etter å ha hatt to hemmelige møter med Dowie, erklærte Arthur seg enig med tilhengerne hans.
Skulle han ta konsekvensen av dette nye synet, lå det i sakens natur at han måtte slutte som frelsesoffiser. Bramwell la all sin energi og overtalelsesevne inn i et forsøk på å få svogeren til å endre oppfatning. Sett i ettertid virker det litt påfallende at en som hadde problemer med disiplinen i Frelsesarmeen, så ukritisk underkastet seg en ny leder som ikke var mindre krevende, og langt mer ekstrem enn den han forlot. Men kanskje er noe av forklaringen at Arthur Booth-Clibborn ikke var uten sans for det ekstreme selv? Det er i hvert fall et faktum at han ble sterkt fascinert av den skotske predikanten.
For William og Bramwell var det ekstra smertefullt å tenke på at dersom Arthur forlot Armeen, ville Kate slå følge med ham. Men 10. januar 1902 trakk Arthur Booth-Clibborn seg som offiser i Frelsesarmeen. Det ble gjort et forsøk på å få til en ordning som gikk ut på at Kate kunne fortsette som offiser, men hun oppfattet dette som et forsøk på å splitte opp ekteskapet hennes. ”Hvordan kan dere tro at jeg vil snu ryggen til min mann? Han som jeg elsker av hele mitt hjerte? Hva er det i Frelsesarmeens regler som står over båndet mellom mann og kone, og krever at man skal gå tilbake på de løfter og den troskap som hører hjemme i et ekteskap?” skrev hun til sin bror og far. Hun var på dette tidspunktet gravid med sitt og ektemannens tiende barn.
Kanskje var det ikke tilfeldig at hun og mannen markerte sin 15 års bryllupsdag ved å offentliggjøre at de hadde dannet ”Friends of Zion Christian Mission”, en nesten provoserende tilslutning til Dowie og hans bevegelse, samtidig som navnet spilte på det som hadde vært opprinnelsen til Frelsesarmeen i sin tid.
Catherine var sterkt knyttet til sin bror og far, og de til henne. Så bruddet må ha vært smertefullt for alle parter. Smerten - kanskje også bitterheten? - satt lenge i. Da en av Kates søstre, kommandør Emma Booth-Tucker, omkom i en jernbaneulykke i USA i 1903, ett års tid etter Kates brudd med Frelsesarmeen, skrev hun et varmt brev til sin far. Men i dagboka hans står det bare kort at han hadde fått et brev fra ”Mrs. Clibborn” i anledning Emmas død. Han hadde betegnet henne som "vårt beste kort" - nå refererte han til henne som "Mrs. Clibborn".
Roy Hatterley skriver at William Booth forsto nok at Kate ikke delte sin manns oppfatning av Dowie og det han sto for. Men det han kanskje ikke forsto, var at Kate elsket sin mann høyere enn hun elsket Frelsesarmeen. For, som William hadde innprentet både henne og de andre barna: - Jeg er først og fremst din general, dernest din far.
Om det var Catherines brudd som gjorde det, er ikke godt å si, men noen måneder senere, i mai 1902, trakk også Herbert Booth, den begavede sangdikteren og musikeren, seg fra Frelsesarmeen, sammen med sin kone. Det tok fire måneder før generalen tok seg tid til å svare på brevet fra sin sønn. Offisielt het det at Herberth Booth trakk seg av helsemessige årsaker.

ZION CITY
Etter bruddet med Frelsesarmeen, sto den store familien uten tak over hodet. William ga klar beskjed om at det ikke var aktuelt å skaffe dem noe husvære. I denne situasjonen bestemte Arthur seg for å flytte til USA. Dowie hadde opprettet en koloni utenfor Chicago som fikk navnet ”Zion City”. Kate var fremdeles sterkt kritisk til så vel Dowies person som det han sto for, men følte samtidig at hun at hun ikke hadde noe annet valg enn å følge med, sammen med de ti barna. Den yngste var ennå ikke ett år gammel.
Tiden i Zion City ble tøff for Kate. Hun sørget over bruddet med Frelsesarmeen og konflikten med faren og broren. Samtidig var hun opprørt over Dowies forkynnelse, som i stor grad gikk ut på å kritisere andre forkynnere. Han forsøkte stadig vekk å vinne Kate over på sin side. Den ene gangen hun ble bedt om å tale i Zion City, gikk hun til frontalangrep på en tale Dowie hadde holdt der han beskrev kong David som ”en uren hund”. Kate leste Salme 51 der David ber ”La meg atter fryde meg over din frelse…”. I over en time holdt hun en forsamling på 5000 fjetret mens hun snakket om kong David og hvordan hans erfaringer ga menneskene håp. – Den første jeg håper å møte i himmelen, er David, sa hun. – Med alle sine feil var han mannen etter Guds hjerte. Når han kunne få en ny anledning, kan alle det, sa hun.
Hun ble ikke bedt om å tale flere ganger i Zion City…
Senere skulle hun kalle tiden i Zion City "mine år i helvete".

NY TJENESTE
Etter en tid fikk hun overtalt Arthur til å forlate Zion City og vende tilbake til Europa. Nå var det han som var ulykkelig. Han trodde fremdeles på Dowie som ”den nye Elia”. Kate på sin side hadde trodd at når de forlot Zion City, ville familien bli tatt imot med åpne armer igjen av sine gamle kjente. Slik gikk det ikke. Tilliten var brutt. Dette tok så sterkt på Kate at etter to tunge år i Brüssel vendte hun og familien tilbake til Zion City.
Dowie utnevnte nå Booth-Clibborn til sin mann i St. Cloud i Frankrike. Men så ble Arthur syk. En infeksjon i kneet utviklet seg til en livstruende sykdom. Å få medisinsk behandling var det alvorligste brudd på alle lover i Zion City, og ikke før var Booth-Clibborn blitt lagt inn i sykehus og operert, før han og hele familien ble ekskludert fra Zion City av Dowie. Operasjonen gjorde Booth-Clibborn til krøpling, men berget livet hans. Meldingen om eksklusjonen ble overrakt omtrent idet han våknet av narkosen fra de to som hadde vært hans nærmeste medarbeidere.
Denne erfaringen åpnet øynene også til Booth-Clibborn. Senere skrev han: ”Dowie bidro til å ødelegge min sanne tro. Han falt i samme synd som djevelen, nemlig hovmot.” Etter bruddet med Zion City er det taust om Arthur Booth-Clibborn.
I 1908 vendte familien tilbake til England. Catherine oppdaget til sin forskrekkelse at hun, etter å ha snakket fransk daglig i mange år, nå snakket engelsk med aksent. Og barna hennes kunne ikke noe særlig engelsk, de heller. Dette bidro til å øke følelsen av fremmedgjøring. Den store familien hadde små inntektsmuligheter, og levde rett og slett i fattigdom.
Da faren lå på dødsleiet, spurte hun broren om tillatelse til å se ham. Det fikk hun, men han la til at hun ikke måtte gi seg til kjenne, for det kunne bli en for stor påkjenning for ham. Hun adlød dette, og da faren, som var blitt blind, sa: - Er det noen der? listet hun seg bare stille ut og vinket en taus avskjed til sin far.

DE SISTE ÅRENE
Arthur Booth-Clibborn døde 20. februar 1939, 84 år gammel. I det norske Krigsropet ble dødsfallet omtalt kort og nøkternt slik:

Mr. Booth-Clibborn -
generalens svoger, gikk hjem til Gud søndag den l2te februar. Mr. Booth-Clibborn sluttet sig til Frelsesarmeen i sin ungdom og gjorde en betydelig innsats som pionér for Frelsesarmeen i Frankrike og Sveits. I 1887 inngikk han ekteskap med general og fru William Booths datter (‘The Marechale’), som gjestet Oslo for noen måneder siden). Han hadde rang av kommandør og var en meget fremtredende Arméleder. I snart en menneskealder har sykdom i stor utstrekning hindret hans aktivitet på den kristne front.
Kommandørlt. Gore og oberst Joshua Smith representerte generalen ved begravelsen som fant sted ved Highgate forrige torsdag (Krigsropet nr. 19 /1939).
Generalen som det vises til her, var Catherines søster Eva, eller Evangeline, som var Armeens verdensleder fra 1934 til 1939.

Kate tok etter hvert opp igjen sin predikantvirksomhet etter det defintive bruddet med Dowie og Zion City. Hun ble en frittgående, uavhengig verdensevangelist som nok fikk mange innbydelser også på sitt kjente navn. Høsten 1938 besøkte hun Norge, og ble hyllet i media som ”Marskalken”. Det var tilnavnet en fransk prest hadde gitt henne da hun var en ung frelsesoffiser i Paris. I forbindelse med besøket ga et norsk forlag ut boken om henne som en av hennes svigersønner hadde skrevet. I 2006 kom boka i ny utgave på norsk, etter initiativ fra bevegelsen JesusKvinner.
Da hun fylte 90 år, i 1948, skrev en av hennes sønner til Frelsesarmeens hovedkvarter og spurte om Frelsesarmeen kunne arrangere et møte i forbindelse med merkedagen. Han fikk svar fra stabssjefen om at man ikke så det naturlig at "Mrs. Clibborn" fikk holde møter i Frelsesarmeens regi. Men et møte ble holdt likevel, og tusenvis av salvasjonister møtte fram for å hylle henne.
Kate var født 18. september 1858 og døde 9. mai 1955, nær 97 år gammel. Som Arthur, ønsket også hun en stille begravelse. Blant dem som møtte fram, var Frelsesarmeens daværende verdensleder, general Wilfred Kitchinng.
Med Marskalken gikk kanskje den mest fascinerende kvinneskikkelsen i moderne kirkehistorie bort.

Kilder:
Fanny Ekenstierna: WILLIAM BOOTH. Salvata Kristelig Forlag, Oslo, u.å.
Harald Hjelm-Larsen: Artikler i Ex-Nytt nr. 4/1936 og nr. 1/1947
Roy Hattersley: BLOOD AND FIRE. William and Catherine Booth and their Salvation Army – London, 1999
Robert Liardon: GUDS GENERALER. Hermon Forlag, Skjetten, u.å
Robert Sandall: THE HISTORY OF THE SALVATION ARMY, VOL. II – London 1950
James Strahan: MARSJALEN. Historien om datteren til William og Catherine Booth. Hermon Forlag, Skjetten, 2006
Arch Wiggins: THE HISTORY OF THE SALVATION ARMY, VOL. IV – London 1964
http://www.salvationarmy.org/heritage
http://members.tripod.com/thesalvationnavy/Army/Marechale.html