JULEGRANA 90 ÅR

Av Nils-Petter Enstad

Tradisjonen tro ble første søndag i advent i Oslo blant annet markert med tenning av julegrana på Universitetsplassen, og med at Frelsesarmeens julegryter ble satt ut. I år er det 90 år siden grana på Universitetsplassen ble tent for første gang. Den som tok initiativet til denne førjulsmarkeringen, som senere spredte seg til mange byer, var frelsesoffiseren og sosialpioneren Othilie Tonning.

Othilie Tonning, opprinnelig fra Stavanger, var i 1919 en kvinne på 54 år, og fremdeles på høyden av sin arbeidskraft og innflytelse, ikke bare i Frelsesarmeen, men i hele samfunnet. Hun hadde allerede bidratt til å skrive om den sosialpolitiske historien her i landet med sin ustoppelige kreativitet. I 1909 sto hun bak åpningen av det første aldershjemmet i Norge og i 1914 fikk hun startet ”redningshjem” for prostituerte. Hun hadde sittet tre perioder i hovedstadens bystyre, to av dem også i formannskapet. I 1910 ble hun som en av de aller første tildelt den utmerkelsen kong Haakon VIII hadde innstiftet, nemlig Hans Majestet Kongens fortjenestemedalje i gull.

Julegryta
I desember 1901 hadde hun takk initiativet til det som siden er blitt en fast juletradisjon i svært mange norske byer: Julegrytene. Ideen hadde hun fått fra USA, der den første julegryta ble satt ut i San Francisco i 1894. Foranledningen var at lederen for Frelsesarmeens arbeid i byen, kaptein Joe McFee, hadde bestemt seg for å innby byens mange uteliggere til en stor julemiddag. Amerika var i en økonomisk depresjon på den tida, og det var mange som var både fattige og hjemløse. Men det var en liten hake ved kapteinens plan: Han hadde ikke penger. Dermed gikk han til anskaffelse av en stor suppekjele, fikk den plassert på et sentralt sted, og utstyrte den med en plakat: ”Keep the kettle boiling” – Hold gryta kokende! Julaften hadde gryta kokt såpass at 1400 mennesker fikk sin julemiddag av Frelsesarmeen – og en ny tradisjon var skapt.

Norge
Denne var det Othilie Tonning flyttet over til Norge. Det var i forbindelse med valgdagen 10. desember 1901 at hun fikk tillatelse fra politimesteren i Kristiania til å sette opp det som avisen ”Norske Intelligenssedler” beskrev slik: ”…gryder, hængende i et Stativ, på hvilket man vil fæste en Plakat med Indskriften: Til Julemad og Kul for Fattige”. Grytene ble plassert på det Krigsropet kalte ”de mest befærdede steder i Kr.ania”. Tonning hadde regnet ut at for å skaffe mat og brensel til 400 fattige familier i hovedstaden, trengte hun 2000 kroner. Bare på valgdagen kom det inn 700 kroner, og dagen etter ytterligere 300 kroner. I alt var julegrytene ute i seks dager, dette første året, og målsettingen om å samle inn 2000 kroner ble nådd med god margin. Blant gavene i gryta var også en herrering av gull, som giveren slapp ned i fordi han ikke hadde kontanter på seg.

Klesinnsamling
Det første året samlet man kun inn penger ved julegryta, men snart meldte det seg behov for å ta imot også andre typer gaver: Folk kom med klær som de gjerne ville gi bort. Og samtidig visste slumsøstrene hvor dårlig det ofte sto til med påkledningen i mange av de hjemmene de besøkte. Tonning så straks muligheten til å forene to behov, og sørget for at det ble plassert store kurver under hver julegryte. Her kunne folk komme med klær de ville gi bort og legge pakkene i kurvene. De store haugene med pakker kunne lett minne om pakkehaugen under et juletre.
Kanskje var det denne assosiasjonen som lå bak da Tonning i 1919 skapte nok en tradisjon, nemlig julegranen på Universitetsplassen. Det fortelles at Othilie Tonning ble selv med ut i skogen og pekte ut treet, som var en gave fra skogeieren. De første årene var det ingen seremoni eller markering knyttet til tenningen, men etter hvert ble dette en av de faste og populære adventtradisjonene i hovedstaden, men musikkorps, gang rundt juletreet og taler av så vel representanter for Frelsesarmeen som for de offentlige myndigheter.
I dag er tradisjonen med julegryta og julegrana blitt én felles tradisjon i mange byer.

FØRSTE KVINNE?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

Førsteamanuensis Ingunn Folkestad Breistein skriver i spalten ”I fokus” om Norges første, kvinnelige forstander, som det står i tittelen, nemlig Gerda Karijord fra Det norske Misjonsforbund. I selve teksten er formuleringen moderert noe, der står det at hun var ”blant de første” kvinnene som arbeidet som forkynnere, menighetsplantere og evangelister. Den presiseringen er viktig.

Den aller første kvinne i nyere tid som hadde en slik tjeneste, var trolig fru Jeanna Corneliussen (1857 – 1940), opprinnelig fra Tønsberg. Pikenavnet hennes var Lampe. Hun var en av Frelsesarmeens pionerer her i landet, og var med om de aller første møtene på Grønland i Kristiania i januar 1888.
Jeanna Corneliussen levde et omskiftende liv. Som ung var hun under sterkt påvirkning av Guds ånd, men i stedet for å bli en kristen, erklærte hun seg som fritenker. Hun flyttet til Göteborg, der hun ble gift med en sjømann, og fikk en sønn. Senere flyttet familien til England. En dag i 1880 hørte hun trommer og hornmusikk utenfor vinduet sitt, og da hun tittet ut, så hun at det var Frelsesarmeen som var ute og marsjerte. De sang ”Til de renes og helliges hjemland vi drager”, med omkvedet ”Vil du med?” Da lederen for marsjen fikk øye på damen som tittet på dem fra vinduet sitt, pekte han på henne og ropte: ”Vi DU med?”
- Ja, jeg vil, svarte hun, styrtet ut på gaten og sluttet seg til marsjen. Hun ble en kristen og sluttet seg til Frelsesarmeens menighet i Southampton. Samtidig ble det vekket en lengsel hos henne at Frelsesarmeen også skulle begynne arbeid i Norge, og da William Booth besøkte Southampton, tok hun dette opp med ham. – Well, Mrs. Norway, vi kommer nok til å begynne der med tiden. Er De villig til å reise dit?
Jeanna tenkte seg om et øyeblikk, og svarte så at det var hun. – Jeg skal skrive til Dem når det blir aktuelt, sa generalen.

Til Norge
Så gikk det noen år. Jeanne Corneliussen ventet utålmodig på at generalen skulle skrive. Høsten 1887 var hun på besøk i Norge, og holdt møter i Stavanger, Sandnes, Egersund og Haugesund. Uten at hun visste om det, var William Booth samtidig på sitt første besøk i Kristiania, og holdt blant annet foredrag i misjonsforbundet lokale Betlehem. Kommet tilbake til England, skrev hun brev til generalen og fortalte om møtene, og i desember ba Bramwell Booth, generalens sønn og nestkommanderende, henne komme til hovedkvarteret til en konferanse.
Under sitt besøk i Kristiania hadde William Booth kommet i kontakt med et miljø som gjerne så at Frelsesarmeen kom til Norge. Den toneangivende i dette miljøet var en garverieier P. Th. Halvorsen, og han hadde allerede bygget et lokale for Armeen på en eiendom han hadde, med adressen Grønland 9. Det er omtrent der hvor nedgangen til T-banen er i dag. Søndag 22. januar 1888 ble så de første møtene holdt. Den vesle gruppen fra England, der Jeanna Corneliussen og hennes sønn var med, ble forsinket, men parallelt med den engelske ”troppen”, var det også kommet en gruppe fra Sverige, anført av lederen der, kommandør Hanna Ouchterlony. De hadde hatt møter både søndag formiddag og ettermiddag, og var i gang med dagens tredje møte da gruppen fra England omsider kom fram. Foruten Jeanna Corneliussen, var det to andre norske med: Kaptein Ludvig Dybing, opprinnelig fra Sandnes, men som hadde sluttet seg til Frelsesarmeen i England, og løytnant Amalie Olsen, som hadde møtt Frelsesarmeen i Sør-Afrika, og blitt offiser i England. Dessuten var det et engelsk ektepar med, stabskaptein Orsborn og frue. De hadde med sin tre år gamle sønn Albert, som nesten 60 år senere skulle bli Frelsesarmeens sjette general og verdensleder.
I februar måned besøkte hun og Ludvig Dybing en rekke byer for å sondere mulighetene for at Frelsesarmeen skulle starte virksomhet. Blant annet var de i Tønsberg og Drammen. Begge steder åpnet Metodistkirken sine lokaler for møtene – William Booth hadde jo en fortid som metodistprest. Møtene i Drammen falt samtidig med en konferanse for prester i Den norske kirke i samme by. Ti av delegatene til denne konferansen var til stede ved ett av møtene. En av disse var en tidligere bekjent av Jeanna Corneliussen. Etter møtet sa han til henne at Frelsesarmeens lære om den rensende kraft i Jesu blod ikke var i strid med kirkens lære. Men at man hadde kvinnelige predikanter, og at disse ble kalt kapteiner og løytnanter, var helt feil. Å vifte med lommetørkler, klappe i hendene og rope ”amen” og ”halleluja” var merkverdig, men ikke direkte galt, hvis det kunne lede oppmerksomheten mot frelsens budskap, mente han.
Det var som sagt en tidligere bekjent av fru Corneliussen som ga denne attesten, og man skal vel ikke se bort fra at han slo av litt for kjente…

Pøbelspark
Det var mye bråk rundt Frelsesarmeens møter i denne første tiden, selv om mange også møtte Gud. Det ble raskt etablert nye menigheter også utenfor hovedstaden. I Arendal hadde Ludvig Dybing de første møtene 11. mars, og 24. mars reiste Jeanna Corneliussen og den pur unge Bertha Hansen, den første norske frelsesoffiseren, om man ser bort fra de som hadde blitt med i armeen i andre land, til Kongsberg og startet en menighet der. Dagen før hadde fru Corneliussen deltatt i et møte i Kristiania Arbeidersamfunn, der det hadde gått skikkelig vilt for seg. Blant annet hadde hun fått en hardt spark i underlivet av en mann. Men til tross for store smerter, reiste hun neste dag.
Skadene som sparket hadde påført henne, kombinert med fortsatt arbeid der hun burde ha tatt det med ro, gjorde at hun resten av livet slet med ettervirkningene av pøbelsparket. En kort tid tjenestegjorde hun i København, men våren 1889 trakk hun seg fra offiserstjenesten, og slo seg ned i Eidanger. Her bodde hun til hun døde i 1940, tankevekkende nok på samme dato som regnes som Frelsesarmeens fødselsdag i Norge: 22. januar. Da nærmet hun seg 83 år.
Hun fulgte resten av livet nøye med på hva som skjedde i den bevegelsen hun hadde vært med og starte i Norge. Sjømannen hun hadde vært gift med, hører man ikke mer til, og det er ikke kjent om han var død da hun kom til Norge som frelsesoffiser i 1888, eller om ekteskapet hadde gått i oppløsning.

Litteratur:
Tandberg, H.A./Raubakken, Per:
HÆREN GUD GA VÅPEN
Frelsesarmeen i Norge 75 år
Salvata Kristelig Forlag