Fra stabssjef til general

Frelsesarmeen har valgt sin 22. general og verdensleder og for sjuende gang har man valgt den sittende stabssjef og nestleder til toppvervet. I tillegg til disse sju er også en tidligere stabssjef blitt general, slik at antallet dermed er åtte.

Den nye generalen er 61 år gamle Lyndon Buckingham fra New Zealand. Han ble frelsesoffiser i 1990, sammen med sin kone Bronwyn.

«Opprykk»
Den første som «rykket opp» fra stabssjef til general var Bramwell Booth. Han overtok etter sin far i 1912. Faren var William Booth, som grunnla Frelsesarmeen i 1865.
I 1929 måtte Bramwell Booth trekke seg som general på grunn av svekket helse, og for første gang kom Frelsesarmeens Høye Råd sammen for å velge ny verdensleder. Dette rådet har ingen andre oppgaver enn å velge ny general.
Valget falt på Edward Higgins, som da hadde stillingen som stabssjef.

Wickberg
Neste gang en stabssjef ble general var først i 1969. Da ble svenske Erik Wickberg valgt. Han var den første ikke-brite som ble Frelsesarmeens verdensleder. Han hadde da vært stabssjef i åtte år.
Wickberg utnevnte kanadieren Arnold Brown til stabssjef, men da Wickberg gikk av i 1974 ble en annen kanadier valgt som hans etterfølger. Brown ble i stedet leder for Frelsesarmeen i Canada, men i 1977 ble han så valgt som Frelsesarmeens 11. general.
Den neste stabssjefen som ble verdensleder var John Larsson, også han svensk. Han ble valgt i 2002.

Vakant
I 2013 ble generalposten uventet vakant da Linda Bond, etter knapt to år i stillingen, trakk seg av personlige årsaker.
Hennes etterfølger ble hennes nestkommanderende, André Cox.
Da Cox ble pensjonert i 2018 rykket hans stabssjef, Brian Peddle, opp, og da rådet var samlet i London før pinse, valgte man for tredje gang på rad den sittende stabssjefen som ny verdensleder.

Bredde?
Med unntak av to svensker og en finne, har Frelsesarmeens generaler alle vært hentet fra det man må kunne kalle den anglosaksiske sfære: England, USA, Canada, Australia og New Zealand. Ved et par anledninger har offiserer med bakgrunn i den tredje verden vært foreslått; ved årets valg var en kvinne fra Pakistan nominert, men de har ikke nådd opp.
Med tanke på Frelsesarmeens omfattende arbeid både i Afrika og Asia, er det nok mange som er spent på når bevegelsens skal få en verdensleder fra ett av disse kontinentene.

Rykene, 1. pinsedag 2023
Nils-Petter Enstad

Vi begynner med en bok - og så tar vi det derfra

I den vesle dagligstua til mannlig avdeling på Krigsskolen i Enebakkveien 15 da jeg var kadett i perioden 1971-73 lå det en årgang av Krigsropet fra 1904. Jeg brukte mye tid på den årgangen, bladde i den, leste i den og noterte meg både utsagn og fakta. En av dem jeg leste om var major Julius Amundsen, som på det tidspunkt var divisjonssjef i Kristiania. Høsten 1904 døde han, bare 46 år gammel.

Et annet sted i krigsskolebygget som jeg brukte mye tid i var biblioteket i skolens andre etasje.
Her var det bøker overalt, blant annet gamle årganger med innbundne krigsrop. Mine foreldre var kadetter ved den samme skolen drøyt 20 år tidligere. De påsto at mesteparten av bøkene i hyllene på begynnelsen av 70-tallet var de samme som på slutten av 40-tallet, og at boksamlingen stort sett besto av brigadér Bernhard Fjærestrand boksamling, som han skal ha skjenket krigsskolen (Fjærestrand døde i 1951).

Bok
En av bøkene jeg fant den gang, som jeg leste da, og senere skaffet meg, var Carl Breiens lille bok om nettopp Julius Amundsen. Den kom ut i 1928.
Da jeg rundt 1990 ble bedt om å bidra til Charles Norums antologi med offisersportretter, var Julius Amundsen en av dem jeg ble bedt om å skrive om. Selv bodde jeg i Askim den gang; Julius var fra Herland; rene naboen. Breiens bok ble en viktig kilde til den artikkelen, som jeg senere har gjenbrukt og bearbeidet i andre sammenhenger.
Så er det jo slik at det å skrive er en dynamisk ting. Jeg har ikke tall på alt jeg har skrevet der jeg senere har snublet over andre informasjoner som kunne utdype, dels det jeg leste for 50 år siden, dels det jeg skrev for 30 år siden.

Pionerer

Jeg har i andre sammenhenger skrevet litt om kjærlighetshistorien til Josefine Kraft og Julius Amundsen.
Hun var fra Halden; forholdet mellom dem var avsluttet på grunn av hans drikking, men i 1887 ble begge frelst og fant sammen igjen.
Da Frelsesarmeen kom til Kristiania, der de bodde, i 1888, meldte de seg til tjeneste, og var de første som ble utnevnt til kapteiner i den nye bevegelsen.
Da var begge om lag 30 år, og blant de eldste i den nye armeen. De fikk da også tidlig store ansvar.

Familie
Josefine og Julius hadde ingen barn på dette tidspunktet.
Først rundt 1903 kom det en datter i heimen.
Hun fikk navnet Vilbjørg. Det var nok et sjeldent navn den gang også – i dag er det fem norske kvinner som heter Vilbjørg.
I 1910 døde også Josefine Amundsen, 50 år gammel. Sju år gamle Vilbjørg ble dermed foreldreløs.
Et annet offiserspar, Kristine og Oskar Svendby, tok henne til seg og inkluderte henne i sin allerede store barneflokk.
Her vokste hun opp. Som ung var hun med i Stabssangbrigaden, og i 1926 giftet hun seg med den jevngamle musikanten Jakob Heier. De tilhørte i utgangspunktet «3. korps», senere ble det Majorstua.

Jakob
Da jeg gikk på Majorstua skole på 1960-tallet var Jakob Heier den ruvende, synlige lederen av skolemusikkorpset Peik-guttene (senere bare Peik og enda senere det blasse «Majorstuens skolemusikkorps).
Jeg spilte ikke der, men husker flere 17. mai-fester i Templet dit han kom, i Peik-bunaden til korpsets nasjonalfest og leste «Norsk freske» av Gunnar Reiss-Andersen.
En buldrende framføring, må det være lov å mene; senere fikk skuespilleren Claes Gill meg til å tenke på Jakob Heiers framføring av «Norsk freske». Han leder Peik-guttene i mer enn 20 år.
Jakob Heier var i mange år en sentral person i Frelsesarmeens musikkliv, både i hovedstaden og med tanke på musikantleirer og samlinger.
Mot slutten av livet flyttet han til Danmark, der hans og Vilbjørgs datter bodde; det er uklart om Vilbjørg da var gått bort, eller om de flyttet nedover sammen.
Jakob Heier døde i 1995 og ble begravd i Oslo.

Mai 2023 - Nils-Petter Enstad