Av Nils-Petter Enstad
Det var neppe noen som tenkte seg at det enkle bryllupet som sto i et kapell i Stockwell i Sør-London 16. juni 1855 skulle få historiske konsekvenser. Som ved de fleste bryllup var man opptatt av at de to unge menneskene, begge 26 år gamle, nå fikk hverandre etter å ha vært forlovet i nesten tre år. Brudens far og søster var de eneste som var til stede da frøken Catherine Mumford sa ja til den unge metodistpresten William Booth, og han til henne.
De kom fra nokså ulik bakgrunn. I Williams barndomshjem var man ikke spesielt opptatt av religion. I mesteparten av oppveksten hans hadde familien god økonomi, men da William var 13 år gammel, gikk faren konkurs, for så å dø året etter. William måtte avbryte skolegangen, og i stedet begynne i pantelånerlære. Som 15-åring ble han omvendt og sluttet seg til metodistkirken. Han ønsket å komme ut av lærekontrakten i pantelånerfaget, men måtte fullføre læretiden. Deretter begynte han å virke som predikant.
Catherines barndomshjem var preget av dyp og inderlig kvekerfromhet. Av barneflokken på fire, var Catherine den eneste som vokste opp. Helt fra hun var småjente var hun opptatt av religion og tro. En litt overbeskyttet tilværelse hos en mor som hadde mistet tre av sine barn gjorde henne bråmoden, og allerede som 12-åring ble hun sekretær for edruskapsorganisasjon. Etter sin omvendelse sluttet hun seg også til metodistkirken, og langfredag 1852 møtte hun for første gang den unge predikanten William Booth. De var invitert til det samme middagsselskapet. Dette var William Booths 23-årsdag, og han omtalte siden møtet med Catherine som sitt livs beste fødselsdagspresang.
Vennskapet ble til kjærlighet, og de to unge forlovet seg. Sommeren 1855 mente William at han var i stand til å forsørge en familie, og de giftet seg. Etter en uke med hvetebrødsdager, reiste de sammen for å holde møter. Da lå allerede parets første barn under morens hjerte – sønnen William Bramwell ble født nokså nøyaktig ni måneder etter bryllupet.
FORMIDABELT TEAM
I kirkehistorien er de blitt stående som ett av de mest formidable team man har sett. De supplerte hverandre på de fleste av livets områder. Der hun var reflektert og beskjeden, var han impulsiv, kontant og ikke så lite brå. Han var handlingens mann, hun var refleksjonenes kvinne. Hun ble ideologen og teologen av de to. Det er ingen hemmelighet at hun ga mange av impulsene til hans forkynnelse. ”Elskede, send meg 30 punkter om helvete”, er et ofte sitert nødrop fra ham fra en av hans mange reiser. Det kunne gå dramatisk for seg når han sto på talerstolen og nærmest ga liv til Judas Iskariot der han gikk omkring i fortapelsen og telte sine 30 sølvpenger, og spurte alle han traff: - Hvor mye solgte du Frelseren for?
Hun var også predikant, faktisk en av de første, kvinnelige forkynnere i moderne kirkehistorie. Hun hadde lenge vært overbevist om at kvinner hadde samme rett til å forkynne evangeliet som menn, men det tok lang tid før hun selv tok mot til seg og holdt en preken. Det skjedde under en gudstjeneste William hadde ansvaret for. Idet han skulle gå opp på talerstolen, reiste hun seg og gikk opp midtgangen. – Jeg vil gjerne si noen ord, hvisket hun til ektemannen, som, med sin evne til å ta situasjoner på strak arm, erklærte: - Min hustru ønsker å tale.
”NEVER!”
I løpet av de seks første årene de var gift, fikk de fire barn. I denne tiden fikk William Booth forholdsvis vide fullmakter fra metodistkirken til å drive forkynnergjerningen slik han selv hadde tro for, men møteserier ulike steder. Men i 1861 ville kirkens årskonferanse at han skulle bli pastor i en menighet, og at eventuell reisevirksomhet fikk komme i andre rekke. Det sto hardt mot hardt, og William begynte å vakle. Det forsto Catherine, som satt på galleriet, og hun reiste seg opp og ropte sitt berømte ”Never!” (Aldri!)
I de neste fire årene var William en uavhengig metodistpredikant som hadde møteserier der hvor han ble invitert, og hvor familiens utkomme i stor grad var basert på gaver fra bemidlede støttespillere. Slik bygget familien opp en ny tilværelse.
FANT LIVSOPPGAVEN
Historien om hvordan William Booth på sin nattlige vandring gjennom øst-London om kvelden 2. juli 1865 fikk kallet til å starte det arbeidet som senere ble Frelsesarmeen, er fortalt mange ganger. Da han trådte innenfor dørstokken hjemme, sa han: - Kate, jeg har funnet min livsoppgave.
Catherine, som fire år tidligere hadde skrevet at hun hadde lovet William at dersom han tok skrittet og brøt med metodistkirken, skulle hun ikke si ett bebreidende ord, om det så førte dem til fattighuset. Hun forsto at nå sto de foran enda et oppbrudd. Familien talte nå seks barn. Skulle de enda en gang kaste seg ut i det usikre? Men det tok bare noen øyeblikk før tvilen vek, og hun følte ro rundt det mannen hadde sagt. – Vi har tidligere stolt på Gud når det gjelder vårt utkomme, og vi kan gjøre det igjen.
- Den kvelden ble Frelsesarmeen født, skrev William Booth mange år senere.
TIL DØDEN SKILTE
Ekteskapet som ble inngått denne junidagen for mer enn 150 år siden, varte i 35 år. Våren 1888 ble det konstatert at Catherine led av brystkreft. Ti år tidligere hadde organisasjonen som ble født den sommerkvelden i 1865 skiftet navn fra ”Den kristne misjon” til Frelsesarmeen, og den litt autoritære styreformen som hadde fått utvikle seg i bevegelsen, ble rendyrket, og man innførte militære grader og uniformer. William Booth selv hadde fram til da vært ”generalsuperintendent”, nå ble han general. Medarbeiderne ble løytnanter og kapteiner, og etter hvert kom også andre titler til.
Allerede i 1880 begynte Frelsesarmeen å ekspandere til andre land, og William brukte stadig mer tid på reisefot verden over. Catherine holdt seg innenfor Englands grenser, men var en aktiv predikant også etter at sykdommen var konstatert. Siste gang hun opptrådte offentlig var i 1889. Da var hun så utmattet etter å ha holdt sin preken at hun måtte hvile i en time før man kunne kjøre henne hjem. Parallelt med at hennes sykdom utviklet seg, skrev William på boka der han la fram sin storslagne sosiale plan for rehabilitering av samfunnets tapere: ”In Darkest England – and the way out”. Den kom ut få uker før Catherine døde en oktoberdag i 1890.
Catherine og William Booth var begge født i 1829. Catherine var bare 61 år da hun døde, mens William levde til han ble 83. Han giftet seg aldri igjen, men brukte resten av sitt liv til å reise verden over og holde foredrag og lede møteserier. Ett av sine siste utenlandsbesøk gjorde han til Norge, våren 1912. Ansvaret for den daglige driften av Frelsesarmeen overlot han til sønnen Bramwell, den eldste av de i alt åtte barna som ble født i ekteskapet som bidro til å endre historiens gang.
Det var neppe noen som tenkte seg at det enkle bryllupet som sto i et kapell i Stockwell i Sør-London 16. juni 1855 skulle få historiske konsekvenser. Som ved de fleste bryllup var man opptatt av at de to unge menneskene, begge 26 år gamle, nå fikk hverandre etter å ha vært forlovet i nesten tre år. Brudens far og søster var de eneste som var til stede da frøken Catherine Mumford sa ja til den unge metodistpresten William Booth, og han til henne.
De kom fra nokså ulik bakgrunn. I Williams barndomshjem var man ikke spesielt opptatt av religion. I mesteparten av oppveksten hans hadde familien god økonomi, men da William var 13 år gammel, gikk faren konkurs, for så å dø året etter. William måtte avbryte skolegangen, og i stedet begynne i pantelånerlære. Som 15-åring ble han omvendt og sluttet seg til metodistkirken. Han ønsket å komme ut av lærekontrakten i pantelånerfaget, men måtte fullføre læretiden. Deretter begynte han å virke som predikant.
Catherines barndomshjem var preget av dyp og inderlig kvekerfromhet. Av barneflokken på fire, var Catherine den eneste som vokste opp. Helt fra hun var småjente var hun opptatt av religion og tro. En litt overbeskyttet tilværelse hos en mor som hadde mistet tre av sine barn gjorde henne bråmoden, og allerede som 12-åring ble hun sekretær for edruskapsorganisasjon. Etter sin omvendelse sluttet hun seg også til metodistkirken, og langfredag 1852 møtte hun for første gang den unge predikanten William Booth. De var invitert til det samme middagsselskapet. Dette var William Booths 23-årsdag, og han omtalte siden møtet med Catherine som sitt livs beste fødselsdagspresang.
Vennskapet ble til kjærlighet, og de to unge forlovet seg. Sommeren 1855 mente William at han var i stand til å forsørge en familie, og de giftet seg. Etter en uke med hvetebrødsdager, reiste de sammen for å holde møter. Da lå allerede parets første barn under morens hjerte – sønnen William Bramwell ble født nokså nøyaktig ni måneder etter bryllupet.
FORMIDABELT TEAM
I kirkehistorien er de blitt stående som ett av de mest formidable team man har sett. De supplerte hverandre på de fleste av livets områder. Der hun var reflektert og beskjeden, var han impulsiv, kontant og ikke så lite brå. Han var handlingens mann, hun var refleksjonenes kvinne. Hun ble ideologen og teologen av de to. Det er ingen hemmelighet at hun ga mange av impulsene til hans forkynnelse. ”Elskede, send meg 30 punkter om helvete”, er et ofte sitert nødrop fra ham fra en av hans mange reiser. Det kunne gå dramatisk for seg når han sto på talerstolen og nærmest ga liv til Judas Iskariot der han gikk omkring i fortapelsen og telte sine 30 sølvpenger, og spurte alle han traff: - Hvor mye solgte du Frelseren for?
Hun var også predikant, faktisk en av de første, kvinnelige forkynnere i moderne kirkehistorie. Hun hadde lenge vært overbevist om at kvinner hadde samme rett til å forkynne evangeliet som menn, men det tok lang tid før hun selv tok mot til seg og holdt en preken. Det skjedde under en gudstjeneste William hadde ansvaret for. Idet han skulle gå opp på talerstolen, reiste hun seg og gikk opp midtgangen. – Jeg vil gjerne si noen ord, hvisket hun til ektemannen, som, med sin evne til å ta situasjoner på strak arm, erklærte: - Min hustru ønsker å tale.
”NEVER!”
I løpet av de seks første årene de var gift, fikk de fire barn. I denne tiden fikk William Booth forholdsvis vide fullmakter fra metodistkirken til å drive forkynnergjerningen slik han selv hadde tro for, men møteserier ulike steder. Men i 1861 ville kirkens årskonferanse at han skulle bli pastor i en menighet, og at eventuell reisevirksomhet fikk komme i andre rekke. Det sto hardt mot hardt, og William begynte å vakle. Det forsto Catherine, som satt på galleriet, og hun reiste seg opp og ropte sitt berømte ”Never!” (Aldri!)
I de neste fire årene var William en uavhengig metodistpredikant som hadde møteserier der hvor han ble invitert, og hvor familiens utkomme i stor grad var basert på gaver fra bemidlede støttespillere. Slik bygget familien opp en ny tilværelse.
FANT LIVSOPPGAVEN
Historien om hvordan William Booth på sin nattlige vandring gjennom øst-London om kvelden 2. juli 1865 fikk kallet til å starte det arbeidet som senere ble Frelsesarmeen, er fortalt mange ganger. Da han trådte innenfor dørstokken hjemme, sa han: - Kate, jeg har funnet min livsoppgave.
Catherine, som fire år tidligere hadde skrevet at hun hadde lovet William at dersom han tok skrittet og brøt med metodistkirken, skulle hun ikke si ett bebreidende ord, om det så førte dem til fattighuset. Hun forsto at nå sto de foran enda et oppbrudd. Familien talte nå seks barn. Skulle de enda en gang kaste seg ut i det usikre? Men det tok bare noen øyeblikk før tvilen vek, og hun følte ro rundt det mannen hadde sagt. – Vi har tidligere stolt på Gud når det gjelder vårt utkomme, og vi kan gjøre det igjen.
- Den kvelden ble Frelsesarmeen født, skrev William Booth mange år senere.
TIL DØDEN SKILTE
Ekteskapet som ble inngått denne junidagen for mer enn 150 år siden, varte i 35 år. Våren 1888 ble det konstatert at Catherine led av brystkreft. Ti år tidligere hadde organisasjonen som ble født den sommerkvelden i 1865 skiftet navn fra ”Den kristne misjon” til Frelsesarmeen, og den litt autoritære styreformen som hadde fått utvikle seg i bevegelsen, ble rendyrket, og man innførte militære grader og uniformer. William Booth selv hadde fram til da vært ”generalsuperintendent”, nå ble han general. Medarbeiderne ble løytnanter og kapteiner, og etter hvert kom også andre titler til.
Allerede i 1880 begynte Frelsesarmeen å ekspandere til andre land, og William brukte stadig mer tid på reisefot verden over. Catherine holdt seg innenfor Englands grenser, men var en aktiv predikant også etter at sykdommen var konstatert. Siste gang hun opptrådte offentlig var i 1889. Da var hun så utmattet etter å ha holdt sin preken at hun måtte hvile i en time før man kunne kjøre henne hjem. Parallelt med at hennes sykdom utviklet seg, skrev William på boka der han la fram sin storslagne sosiale plan for rehabilitering av samfunnets tapere: ”In Darkest England – and the way out”. Den kom ut få uker før Catherine døde en oktoberdag i 1890.
Catherine og William Booth var begge født i 1829. Catherine var bare 61 år da hun døde, mens William levde til han ble 83. Han giftet seg aldri igjen, men brukte resten av sitt liv til å reise verden over og holde foredrag og lede møteserier. Ett av sine siste utenlandsbesøk gjorde han til Norge, våren 1912. Ansvaret for den daglige driften av Frelsesarmeen overlot han til sønnen Bramwell, den eldste av de i alt åtte barna som ble født i ekteskapet som bidro til å endre historiens gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar