Av Nils-Petter Enstad
Den belevne verdensmannen tolket den unge kvinnens taushet som samtykke. Han hadde nettopp gitt henne et såkalt tilbud, og nå tok han fram papir og penn for å notere. – Og hvor synes De vi skal møtes? spurte han. Men nå gnistret det til hos den unge kvinnen: - Foran Guds trone, svarte hun skarpt.
Det vrimler av anekdoter om den unge Catherine Booth og hennes pionérvirksomhet for Frelsesarmeen i Frankrike og Sveits på 1880-tallet. Hun var eldste datter av Frelsesarmeens grunnleggere og som de fleste i søskenflokken, spilte hun en betydningsfull rolle i bevegelsen foreldrene grunnla. På mange måter er hun den mest fascinerende skikkelsen i hele det utrolige persongalleriet som Catherine og William Booth og deres sju barn utgjorde.
Ekteparet Booth innprentet tidlig sine barn at de hadde et kall. ”Du er ikke her i verden for din egen skyld. Du er sendt for andres skyld. Verden venter på deg,” sa moren til eldstedatteren, som var kalt opp etter henne selv, alt da Kate var ei lita jente. Som 12-åring holdt hun bibelundervisning for andre jenter, 13 år gammel talte hun offentlig på et møte for første gang, og 17 år gammel ledet hun møteserier i flere store, britiske byer.
PIONER
Rundt 1880 startet en hektisk ekspansjonsperiode for Frelsesarmeen. I løpet av de neste ti årene utvidet den virkeområdet til en lang rekke nye land. Ett av de første var Frankrike. Den 23 år gamle Kate utnevnt som leder for invasjonsstyrken. – Hun er vårt beste kort, var William Booths begrunnelse. I tillegg besto gruppen av tre andre, enda yngre kvinner: Florence Soper, som skulle bli Kates svigerinne, Adalaide Cox, som senere ble sjef for Frelsesarmeens sosialarbeid i England, og Kate Patrick. Søndag 13. mars 1881 holdt de sine første møter i Paris.
De første møtene forløp i rolige former, men så mobiliserte pøbelen. Samtidig ble Frelsesarmeen rammet av den sterke antiklerikale bølgen som feide over Frankrike på denne tiden. Blant annet ble det hevdet at de fire unge kvinnene i virkeligheten hadde som oppgave å gjenopprette jesuitterordenen i Frankrike.
I 1882 begynte hun også arbeid i Sveits, sammen med Kate Patrick og 16 år gamle Maude Charlesworth, datter av en anglikansk prest. Også Maude skulle bli en av Kates svigerinner. Oppstarten i Sveits ble enda tøffere enn den i Frankrike. Kate ble arrestert, anklaget for ”ukvinnelig” opptreden. – Hadde vi kommet i flagrende og lette klær for å opptre på teater og varité, ville dere jublet og ønsket oss velkommen, sa Kate til dommeren.
EKTESKAP
I 1887 giftet Kate seg med sin nærmeste medarbeider, den nordirske kvekeren Arthur Clibborn. Hun var 28 og han var 32 år gammel. Det hevdes at generalen ikke ville at Booth-navnet skulle bli borte når døtrene hans giftet seg, så etter hans ønske tok både Kate og Arthur navnet Booth-Clibborn. Senere skulle søstrene hennes følge den samme praksisen, og kalle seg henholdsvis Booth-Tucker og Booth-Hellberg. Men Kate selv var hele livet best kjent som ”La Marèchale” (marskalken). Paret fikk ti barn i løpet av 13 år, men til tross for de hyppige fødslene, holdt Kate et like høyt arbeidstempo som før, og reiste lange strekninger for å holde møter og forkynne evangeliet.
Prisen barna måtte betale i form av savn, kan man bare forestille seg. Men med barns ufattelige lojalitet aksepterte de at det måtte være slik.
Den mest kjente av sangene hun skrev, ”Den som for Jesu skyld har forsaket”, ble til i en slik situasjon. Til tross for at en av sønnene var svært syk, hadde hun reist til en annen by for å holde møter. Hun fikk telegram om at det kunne stå om livet, og gikk inn i en voldsom bønnekamp. Skulle hun avbryte møteserien? Skulle hun reise tilbake? Hun valgte å bli, men ut av bønnekampen kom en på mange måter rystende sangtekst:
”Den som for Jesu skyld har forsaket
Fader og moder, hjem eller venn
Skal få tilbake alt han har mistet
Hundrefold mere får han igjen.
Hundrer av barn og mødre og fedre
skal han få vinne for Herren god.
Dypt sunkne brødre, sørgende søstre
Skal han få bringe til korsets fot.”
Sønnen berget livet. Historien forteller at under første verdenskrig reiste den samme sønnen ut i krigen som soldat. Redslene der gjorde at han rett og slett mistet forstanden. Legene mente han aldri kom til å bli frisk igjen. – Det kan De si fordi De ikke kjenner bønnens makt, svarte moren. Og gjennom bønn og en utrettelig omsorg klarte den unge mannen å få helse og forstand tilbake. Men en annen av sønnene hennes reiste ut som misjonær, ble syk og døde etter bare to måneder på misjonsmarken.
Den belevne verdensmannen tolket den unge kvinnens taushet som samtykke. Han hadde nettopp gitt henne et såkalt tilbud, og nå tok han fram papir og penn for å notere. – Og hvor synes De vi skal møtes? spurte han. Men nå gnistret det til hos den unge kvinnen: - Foran Guds trone, svarte hun skarpt.
Det vrimler av anekdoter om den unge Catherine Booth og hennes pionérvirksomhet for Frelsesarmeen i Frankrike og Sveits på 1880-tallet. Hun var eldste datter av Frelsesarmeens grunnleggere og som de fleste i søskenflokken, spilte hun en betydningsfull rolle i bevegelsen foreldrene grunnla. På mange måter er hun den mest fascinerende skikkelsen i hele det utrolige persongalleriet som Catherine og William Booth og deres sju barn utgjorde.
Ekteparet Booth innprentet tidlig sine barn at de hadde et kall. ”Du er ikke her i verden for din egen skyld. Du er sendt for andres skyld. Verden venter på deg,” sa moren til eldstedatteren, som var kalt opp etter henne selv, alt da Kate var ei lita jente. Som 12-åring holdt hun bibelundervisning for andre jenter, 13 år gammel talte hun offentlig på et møte for første gang, og 17 år gammel ledet hun møteserier i flere store, britiske byer.
PIONER
Rundt 1880 startet en hektisk ekspansjonsperiode for Frelsesarmeen. I løpet av de neste ti årene utvidet den virkeområdet til en lang rekke nye land. Ett av de første var Frankrike. Den 23 år gamle Kate utnevnt som leder for invasjonsstyrken. – Hun er vårt beste kort, var William Booths begrunnelse. I tillegg besto gruppen av tre andre, enda yngre kvinner: Florence Soper, som skulle bli Kates svigerinne, Adalaide Cox, som senere ble sjef for Frelsesarmeens sosialarbeid i England, og Kate Patrick. Søndag 13. mars 1881 holdt de sine første møter i Paris.
De første møtene forløp i rolige former, men så mobiliserte pøbelen. Samtidig ble Frelsesarmeen rammet av den sterke antiklerikale bølgen som feide over Frankrike på denne tiden. Blant annet ble det hevdet at de fire unge kvinnene i virkeligheten hadde som oppgave å gjenopprette jesuitterordenen i Frankrike.
I 1882 begynte hun også arbeid i Sveits, sammen med Kate Patrick og 16 år gamle Maude Charlesworth, datter av en anglikansk prest. Også Maude skulle bli en av Kates svigerinner. Oppstarten i Sveits ble enda tøffere enn den i Frankrike. Kate ble arrestert, anklaget for ”ukvinnelig” opptreden. – Hadde vi kommet i flagrende og lette klær for å opptre på teater og varité, ville dere jublet og ønsket oss velkommen, sa Kate til dommeren.
EKTESKAP
I 1887 giftet Kate seg med sin nærmeste medarbeider, den nordirske kvekeren Arthur Clibborn. Hun var 28 og han var 32 år gammel. Det hevdes at generalen ikke ville at Booth-navnet skulle bli borte når døtrene hans giftet seg, så etter hans ønske tok både Kate og Arthur navnet Booth-Clibborn. Senere skulle søstrene hennes følge den samme praksisen, og kalle seg henholdsvis Booth-Tucker og Booth-Hellberg. Men Kate selv var hele livet best kjent som ”La Marèchale” (marskalken). Paret fikk ti barn i løpet av 13 år, men til tross for de hyppige fødslene, holdt Kate et like høyt arbeidstempo som før, og reiste lange strekninger for å holde møter og forkynne evangeliet.
Prisen barna måtte betale i form av savn, kan man bare forestille seg. Men med barns ufattelige lojalitet aksepterte de at det måtte være slik.
Den mest kjente av sangene hun skrev, ”Den som for Jesu skyld har forsaket”, ble til i en slik situasjon. Til tross for at en av sønnene var svært syk, hadde hun reist til en annen by for å holde møter. Hun fikk telegram om at det kunne stå om livet, og gikk inn i en voldsom bønnekamp. Skulle hun avbryte møteserien? Skulle hun reise tilbake? Hun valgte å bli, men ut av bønnekampen kom en på mange måter rystende sangtekst:
”Den som for Jesu skyld har forsaket
Fader og moder, hjem eller venn
Skal få tilbake alt han har mistet
Hundrefold mere får han igjen.
Hundrer av barn og mødre og fedre
skal han få vinne for Herren god.
Dypt sunkne brødre, sørgende søstre
Skal han få bringe til korsets fot.”
Sønnen berget livet. Historien forteller at under første verdenskrig reiste den samme sønnen ut i krigen som soldat. Redslene der gjorde at han rett og slett mistet forstanden. Legene mente han aldri kom til å bli frisk igjen. – Det kan De si fordi De ikke kjenner bønnens makt, svarte moren. Og gjennom bønn og en utrettelig omsorg klarte den unge mannen å få helse og forstand tilbake. Men en annen av sønnene hennes reiste ut som misjonær, ble syk og døde etter bare to måneder på misjonsmarken.
KONFLIKTER
I 1896 var ekteparet Booth-Clibborn blitt beordret til å overta ansvaret for Frelsesarmeen i Holland og Belgia. Her ble de i fem år. Men mot slutten av 1890-tallet kom det til stadig sterkere konflikter mellom ekteparet Booth-Clibborn og Frelsesarmeens ledelse; det vil si Catherines far William og hennes bror Bramwell. Catherine var ikke den eneste i søskenflokken som slet med farens og brorens enorme krav til lojalitet. En annen bror, Ballington, brøt i 1896 med faren og hans bevegelse, og grunnla sin egen, amerikanske variant av Frelsesarmeen: ”Volunteers of America”.
Ironisk nok valgte han å bruke den samme betegnelsen på sin bevegelse som broren Bramwell var blitt så opprørt over 18 år tidligere. Da hadde det stått i utkastet til årsmelding for ”The Christian Mission” (som William hadde grunnlagt i 1865) at misjonen var ”a volunteer army” (en frivillig armé). – Jeg er så visst ikke noen frivillig; jeg er en regulær soldat eller ingenting, utbrøt Bramwell. Dermed tok faren pennen og strøk over ordet ”volunteer” og erstattet det med ”salvation” (frelse). Slik ble navnet The Salvation Army (Frelsesarmeen) til.
Også broren Herbert, som var leder for arbeidet i Australia, slet med sin lojalitet til faren og Frelsesarmeen. Kravene til lydighet og disiplin ble for rigide.
Men det var situasjonen rundt Kate og hennes store familie som voldte generalen mest smerte. Det var nok Arthur som var opprøren av de to. Kveker som han var i bunn og grunn, ble armeens stramme, militære struktur for mye for ham. Og Kate var en lojal hustru som støttet sin mann i ett og alt. De deltok flere ganger på konferanser i regi av andre organisasjoner, til tross for at permisjonssøknaden de trengte for å delta, var blitt avslått. En annen gang valgte Arthur å besøke barer og restauranter i havnestrøkene i stedet for å være til stede ved et stort musikkarrangement, slik han var blitt bedt om. Han mente at arrangementet passer bedre for hedninger enn for salvasjonister. På restaurantene sang han kristne sanger mens han akkompagnerte seg selv på et instrument som kunne minne om en langeleik, der den lå over fanget hans mens han satt på en stol. Catherine brukte tida til å besøke streikende gruvearbeidere.
Både Catherine og Arthur var inne i en teologisk og religiøs prosess som gjorde at deres forkynnelse hvilte på tre stolper: Pasifisme, endetidsforventning og helbredelse ved bønn.
Da boerkrigen brøt ut i Sør-Afrika, toppet konflikten seg. William Booth led under denne konflikten. ”Uansett hvem som vinner, taper jeg, for jeg har barn på begge sider av denne krigen,” sa han. Roy Hattersley skriver i sin store bok om William og Catherine Booth at generalen største bekymring var om en frelsessoldat skulle komme til å skyte en annen frelsessoldat. Han skriver også at Bramwell sto udelt på boernes side når det gjaldt den politiske side av konflikten. Generalen følte derfor et stort press allerede, og det ble ikke mindre av at svigersønnen åpent agiterte for stans i krigshandlingene, og delte ut pasifistiske flyveblader.
I 1896 var ekteparet Booth-Clibborn blitt beordret til å overta ansvaret for Frelsesarmeen i Holland og Belgia. Her ble de i fem år. Men mot slutten av 1890-tallet kom det til stadig sterkere konflikter mellom ekteparet Booth-Clibborn og Frelsesarmeens ledelse; det vil si Catherines far William og hennes bror Bramwell. Catherine var ikke den eneste i søskenflokken som slet med farens og brorens enorme krav til lojalitet. En annen bror, Ballington, brøt i 1896 med faren og hans bevegelse, og grunnla sin egen, amerikanske variant av Frelsesarmeen: ”Volunteers of America”.
Ironisk nok valgte han å bruke den samme betegnelsen på sin bevegelse som broren Bramwell var blitt så opprørt over 18 år tidligere. Da hadde det stått i utkastet til årsmelding for ”The Christian Mission” (som William hadde grunnlagt i 1865) at misjonen var ”a volunteer army” (en frivillig armé). – Jeg er så visst ikke noen frivillig; jeg er en regulær soldat eller ingenting, utbrøt Bramwell. Dermed tok faren pennen og strøk over ordet ”volunteer” og erstattet det med ”salvation” (frelse). Slik ble navnet The Salvation Army (Frelsesarmeen) til.
Også broren Herbert, som var leder for arbeidet i Australia, slet med sin lojalitet til faren og Frelsesarmeen. Kravene til lydighet og disiplin ble for rigide.
Men det var situasjonen rundt Kate og hennes store familie som voldte generalen mest smerte. Det var nok Arthur som var opprøren av de to. Kveker som han var i bunn og grunn, ble armeens stramme, militære struktur for mye for ham. Og Kate var en lojal hustru som støttet sin mann i ett og alt. De deltok flere ganger på konferanser i regi av andre organisasjoner, til tross for at permisjonssøknaden de trengte for å delta, var blitt avslått. En annen gang valgte Arthur å besøke barer og restauranter i havnestrøkene i stedet for å være til stede ved et stort musikkarrangement, slik han var blitt bedt om. Han mente at arrangementet passer bedre for hedninger enn for salvasjonister. På restaurantene sang han kristne sanger mens han akkompagnerte seg selv på et instrument som kunne minne om en langeleik, der den lå over fanget hans mens han satt på en stol. Catherine brukte tida til å besøke streikende gruvearbeidere.
Både Catherine og Arthur var inne i en teologisk og religiøs prosess som gjorde at deres forkynnelse hvilte på tre stolper: Pasifisme, endetidsforventning og helbredelse ved bønn.
Da boerkrigen brøt ut i Sør-Afrika, toppet konflikten seg. William Booth led under denne konflikten. ”Uansett hvem som vinner, taper jeg, for jeg har barn på begge sider av denne krigen,” sa han. Roy Hattersley skriver i sin store bok om William og Catherine Booth at generalen største bekymring var om en frelsessoldat skulle komme til å skyte en annen frelsessoldat. Han skriver også at Bramwell sto udelt på boernes side når det gjaldt den politiske side av konflikten. Generalen følte derfor et stort press allerede, og det ble ikke mindre av at svigersønnen åpent agiterte for stans i krigshandlingene, og delte ut pasifistiske flyveblader.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar