ARVINGEN

Av Nils-Petter Enstad
Han var den eldste av de sju barna til Catherine og William Booth. Han var ni år da faren kom hjem og sa at han hadde funnet sin livsoppgave. Tre år senere var han farens høyre hånd i alt som gjaldt økonomi og administrasjon i den ennå vesle, men aktive bevegelsen. Da faren døde i 1912 hadde han alt mange år tidligere bestemt at sønnen skulle etterfølge ham som general og verdensleder. 17 år senere måtte sønnen billedlig talt bæres ut kontoret og ansvaret.

Catherine og William Booth giftet seg 16. juni 1855. Etter en ukes bryllupsreise tok han opp igjen arbeidet sitt som evangelist innen en av Englands metodistkirker. Da lå parets førstefødte allerede under morens hjerte, for nokså nøyaktig ni måneder etter bryllupet kom Bramwell til verden.

STERK BLANDING
Bramwell Booth var et produkt av to meget ressurssterke menneskers forening: Morens klare og lysende intellekt, kombinert med farens handlekraft og initiativvilje.
Også i hans søsken fant man mange spennende konsekvenser av denne blandingen, og det er vel liten tvil om at et mer formidabelt familielag neppe noen gang er blitt sluppet løs på kristenheten i moderne tid.
Men farens robuste måte å takle livet på hadde han ikke arvet. Allerede i 1878, 22 år gammel, hadde han sitt første helsesammenbrudd, og reiste på en langvarig rekonvalesens til Värnamo i Sverige, der han bodde hos et engelsk ektepar som var venner av hans foreldre. Her ble han kjent med bokhandlersken Hanna Oucherlony, som senere skulle starte opp Frelsesarmeens arbeid i Sverige (1882) og Norge (1888).
Noen barndom i egentlig forstand kan han aldri ha hatt. Alt som 12-åring arbeidet han ved en anledning 72 timer i strekk for å finne ut av en feil i regnskapene til Misjonen som ingen andre fant ut av. Den tidligere labourpolitikeren Roy Hattersley skriver i sin bok ”Blood & Fire – Catherine and William Booth and Their Salvation Army” (1999) at Bramwell i vår tid ville fått diagnosen hyperaktiv, og mener det er noe av forklaringen på hans tilsynelatende utømmelige arbeidskapasitet.

FAMILIEMANN
I 1882 giftet Bramwell seg med kaptein Florence Soper, som var datter av en anglikansk prest. Hun hadde vært den nærmeste medarbeideren til Bramwells søster Catherine da hun startet opp Armeens arbeid i Frankrike. Som sine foreldre og sin søster Catherine, fikk også Bramwell mange barn, sju i tallet. Samtlige av dem gikk inn i Frelsesarmeens tjeneste. Flere av dem oppnådde internasjonale lederposisjoner, etter hvert mer på tross av enn på grunn av sitt opphav.
Den yngste av sønnene, kommandør Wycliffe Booth, var leder for Frelsesarmeen i Norge tidlig på 1950-tallet, og fremdeles får gamle salvasjonister stjerner i øynene når de snakker om hans lederskap, og alt som skjedde i løpet av de drøye to årene han og hans kone hadde ansvaret her i territoriet.
Men selv om han la seg til en stor familie, hadde Bramwell Booth i bunn og grunn ikke noe annet liv enn Frelsesarmeen.

PEDANT
Som leder var Bramwell Booth ikke så lite av en pedant, og ønsket full kontroll helt ned på detaljnivået. Hans oppfatning av hva det var å ”ta det rolig”, var å nøye seg med å diktere 30 viktige brev om dagen, få disse skrevet og signert. Bilder av generalen som sto på jernbanestasjonen i London og signerte brev før han skulle ut på en lengre reise, sirkulerte i Armeens presse verden over.
Da William Booth døde, var sønnen 56 år gammel, og sto på høyden av sin styrke, samtidig som Frelsesarmeen var på høyden av sitt renommé. Han gjorde organisasjonen mer moderne og effektiv, og han fikk lost den internasjonale bevegelsen trygt gjennom de mange utfordringer som Den første verdenskrig representerte. Bare uker før krigen brøt ut, sto han i spissen for en internasjonal kongress i London der tusenvis av salvasjonister fra hele verden var samlet.

ARVEFØLGEN
Våren 1928 brøt den 72 år gamle generalens helse sammen. Da hadde han i årevis kjørt et program som innebar opptil tusen møter og konferanser i løpet av året, og at han talte ved fra 150 til 200 offentlige møter. Brutt ned på dager i året, betyr det i snitt tre konferanser om dagen, og en offentlig tale omtrent hver annen dag. Hver morgen satt han ved skrivebordet klokka sju, og det var sjelden han gikk hjem før klokka 23 om kvelden. 28. april 1928 var siste gang han var på kontoret.
Etter hvert ble det klart for alle, med unntak av ham selv og muligens den aller nærmeste familien, at han aldri ville kunne komme tilbake i offentlig virksomhet. En eneste offentlig framtreden hadde han i denne perioden, og det var da han ledsaget sin kone, som var sjef for Frelsesarmeens sosiale arbeid, ved en konferanse for offiserer i denne tjenesten. Han ble varmt hyllet av de frammøtte, men det eneste han var i stand til å si, var at han var glad for å være der, og lyse velsignelsen over dem.
Det var William Booth som hadde pekt ut Bramwell som sin etterfølger, og denne tradisjonen ønsket sønnen å føre videre. I 1904 hadde imidlertid William, sterkt presset av sine juridiske rådgivere, innført en bestemmelse om et Frelsesarmeens Høye Råd som skulle tre i funksjon dersom generalen døde uten å ha pekt ut sin etterfølger, eller dersom generalen ikke lenger var i stand til å utføre sine plikter.
Det var denne situasjonen et økende antall av Frelsesarmeens kommandører følte var oppstått som følge av generalens sykdom. Høsten 1928 lå det en henvendelse fra en del av disse på stabssjefens bord om at Det Høye Råd burde innkalles. Dermed hadde ikke stabssjefen noe valg: Rådet ble innkalt. Initiativtakeren og den fremste pådriveren til dette var generalens egen søster, kommandør Evangeline Booth, som var sjef for Armeen i USA.

FAMILIEKRISE
Allerede flere år før hadde Eva hevdet overfor sin bror at ordningen med at den sittende general utpekte sin etterfølger, måtte opphøre. For Bramwell var det helt uaktuelt. Som sin far, hadde også han deponert en konvolutt hos Armeens advokat med navnet til den han ville skulle overta etter ham. Det er alminnelig antatt at han hadde skrevet datteren Catherine sin navn på denne lappen. Hadde han fått viljen sin, ville Armeens historie sett helt annerledes ut. Som sin far, regnet Bramwell at generalens funksjonstid ikke løp ut før generalen døde.
Så kan man jo tenke seg konsekvensene, dersom han virkelig var blitt etterfulgt av sin datter, og hun hadde tenkt på samme måte. Hun levde til 1984, og var åndsfrisk til sin død – 101 år gammel. At datteren godt kunne tenke seg å bli general, er det ingen tvil om. Så sent som i 1946, da hun nærmet seg 70 år, aksepterte hun å bli nominert som kandidat til generalposten i Frelsesarmeen.

PENSJONERT
Nå ble Bramwell Booth innhentet av begivenheter han ikke kunne kontrollere. I januar 1929 kom Rådet sammen, og vedtok etter noen få dager at Bramwell Booth var løst fra sin tjeneste som Frelsesarmeens verdensleder, med full rang og verdighet. Frelsesarmeen hadde fått sin første pensjonerte general.
Hva denne prosessen gjorde med familiesamholdet i familien Booth, kan man bare tenke seg. På den ene siden var en av generalens søstre pådriver i prosessen, støttet av bl.a. sin og generalens tidligere svoger: Kommandør Frederick Booth-Tucker var enkemann etter Emma Booth, som hadde omkommet i en togulykke i USA i 1903.
Men blant deltakerne i Rådet fant man også generalens kone, en annen av søstrene hans og to av døtrene hans. Med ett unntak var alle fem som stemte mot Rådets beslutning medlemmer av generalens nære familie.

TRAGEDIE
Bramwell Booths sorti har også satt sitt preg på hans ettermæle. Det kunne nok ikke unngås, men er samtidig tragisk, for det er ingen tvil om at Bramwell Booth var en betydelig strateg og en betydelig kristen leder. Også mens foreldrene levde, var det han, mer enn dem, som bygde organisasjonen Frelsesarmeen opp fra bunnen av. Men mer enn 150 år etter sin fødsel fortjener han å komme ut av de lange skyggene foreldrene hans kaster.
General Bramwell Booth døde 16. juni 1929, få måneder etter at han var blitt pensjonert. Han ble 73 år gammel.

Litteratur:
Collier, Richard:
GENERALEN – William Booth og Frelsesarmeen (Oslo, 1988)
Coutts, Frederick:
THE BETTER FIGHT – The History of The Salvation Army, Vol. V (London, 1973)
Stanghelle, John:
KOMMANDØR AV GUDS NÅDE – En historie om Frelsesarmeen (Oslo, 2002)