Forfatter
I april samme år ble de to første, norske frelsesoffiserene utnevnt. Det er var to 18-åringer: Bertha Hansen og Carl Breien.
At disse ble henholdsvis nummer én og to på offisersrulla, var nok litt tilfeldig; det var mange som meldte seg på den tida. Som nummer tre på offisersrulla ble en Christine Olsen oppført. Hun kom fra England og var trolig blitt frelsesoffiser der. I hvert fall ble hun omtalt som «kaptein» med det samme hun kom til Norge, i august 1888. Fortellingen om henne er dramatisk nok, men den må tas i en annen sammenheng
Både Bertha Hansen og Carl Breien «gikk gradene» i Frelsesarmeen og var både kadetter og løytnanter før de ble utnevnt til kapteiner – om enn etter bare noen uker på hvert trinn.
Andre, som ekteparet Josefine og Julius Amundsen, ble utnevnt til kapteiner fra dag én. I januar 1889 kunne Krigsropet melde at «soldat Amundsen og frue» var utnevnt til kapteiner og beordret til Kongsberg. I juni samme år ble «offiseraspirant Korneliussen» også utnevnt til kaptein.
Davida
Blant de som meldte seg i disse første, hektiske månedene var også en 30 år gammel lærerinne (det het så den gangen!) fra Drammen. I Krigsropet for 21. juli 1888 meldes det at «soldat Davida Brenmehl» er forfremmet til kadett. Hun er «vår dame» i denne fortellingen.
Davida Brenmehl var født 30. august 1858 i Drammen, og døpt i Strømsø kirke 17. oktober samme år. Hennes foreldre var «kjøpmann Wilhelm Brenmehl og fru Davidia Dietrichs».
I følge en folketelling fra 1885 bodde hun på det tidspunkt fremdeles i Drammen, var ugift, og bodde sammen med sin mor. Moren er oppført som enke.
Det var bare to personer i hele landet som bar dette sjeldne fornavnet i 1885; det var mor og datter.
Det er fremdeles et uvanlig navn: I følge Statistisk Sentralbyrå var det i 2017 bare fire kvinner som hadde Davida som eneste fornavn, og det var sju som hadde det som sitt første fornavn.
Hun kalles også Davidia i noen kilder. Det er heller ikke blitt noe motenavn: Det er «færre enn fire» har Davidia som fornavn, ifølge SSB.
«Voksen»
Davida fylte 30 år det året Frelsesarmeen kom til Norge, og må regnes som en av de virkelig voksne som meldte seg til tjeneste.
Hun hadde arbeidet som lærer, noe som nevnes i flere sammenhenger i løpet av den korte tiden hun var frelsesoffiser.
På denne tiden var lærerutdanningen i Norge fremdeles i sin barndom.
Kvinner som valgte læreryrket kvalifiserte seg stort sett gjennom selvstudier; en løsning som nok forutsatte at man kom fra forholdsvis «solide» hjem hva økonomi angikk.
Det gjorde Davida.
Det var ellers først i 1890 at Stortinget vedtok en lov om lærerutdanning i Norge.
De fleste som meldte seg til tjeneste som frelsesoffiser hadde bakgrunn i servicenæring, husposter og industri. Davida var dermed et unntak for denne regelen.
I januar 1889 ble hun forfremmet fra kadett til løytnant.
Oppgaver
Det finnes ingen oversikt over hvor hun var stasjonert og hva hun kan ha hatt av oppgaver i Frelsesarmeen, før man i juli 1889 kan lese i Krigsropet: «Løit. Brenmehl afreiste med 6 Kadetter til Fredrikstad forrige Uge. Vi skal for en tid have en Depotafdeling for Opfostring af kvindelige kadetter i denne By. Kadetternes Tid er optaget med Møder, besøg hos fattige og Krigsforberedelser. De er alle lykkelige, Sjæle frelses og Korpset gaar fremad. Kapt. Olsen fører Kommandoen».
I 1889 hadde ikke Frelsesarmeen fått noen organisert offisersutdannelse ennå.
Til nød hadde man en kortvarig – om noen – kursing av de unge som meldte seg til tjeneste.
Mange ble sendt rett ut på feltet med rang som kadett, uten noen annen opplæring enn den lederen deres – som også gjerne var helt ung og fersk – ville kunne gi.
Men var det mulig å få det til, samlet man noen unge til «Møder, besøg hos fattige og Krigsforberedelser».
Det ser ut til at Davida var den som tok seg av undervisningen.
Med sine 31 år var hun en forholdsvis voksen dame, og gitt hennes bakgrunn som lærer, var det ikke unaturlig at hun fikk et slikt ansvar.
I august 1889 har hun et lengre innlegg i Krigsropet der hun dels forteller om arbeidet i Fredrikstad, men i hovedsak avlegger sitt eget, brennende vitnesbyrd.
Kaptein
I løpet av tiden i Fredrikstad ble hun forfremmet til kaptein.
I lokalavisa for Drøbak, «Akershus Amtstidende» (også kjent som «Amta»), heter det i en annonse fra 11. januar 1890: «Lørdag stort Lov- og Takmøte, der ledes af Kaptein Brenmehl, der før har været Lærerinde. Zitherspil og Sang».
Korpset i Drøbak var ett av de mange som ble åpnet under Frelsesarmeens første arbeidsår i Norge; det skjedde i oktober 1888.
I 1890, muligens i forbindelse med at kvinnegarnisonen i Fredrikstad ble avviklet, fikk kaptein Davida Brenmehl andre arbeidsoppgaver.
Igjen en annonse fra Amta, denne gang datert 9. august: «Lørdagaften og Søndag store Møder hele Dagen ledet af Adjutant Tucher, der blæser på nysølvkornet og Kaptein Brenmehl fra Krigsskolen».
I Krigsropet på denne tiden finner man også flere annonser om møter der adjutant Tucker og kaptein Brenmehl deltar.
«Adjutant Tucker» var den engelske frelsesoffiseren Edward Tucker, som regnes som Frelsesarmeens første sjefsekretær (nestkommanderende) i Norge.
I historieboka fra 1937 heter det bare at han kom til Norge for å assistere major Sowton. Han hadde sitt velkomstmøte på nyttårsaften 1889, og fra det møtet rapporters det at han framførte en solosang på norsk. Trolig har kaptein Brenmehl vært sekretær for Tucker, muligens også for Sowton, og vært tolk for førstnevnte.
I Krigsropets julenummer for 1890 står det en hilsen signert alle offiserene ved hovedkvarteret. Kaptein Davida Brenmehl er en av de i alt 15 offiserene som utgjorde staben ved hovedkvarteret den gang. Deretter blir det taust om Davida Brenmehl i Frelsesarmeens kilder.
Drammen
I folketellingen fra 1900 er hun igjen registrert som bosatt i Drammen. Som yrke står oppført «privatlærerinde» - kanskje et annet ord for «guvernante», eller et signal om at hun ga privatundervisning i diverse fag. Samtidig står det at hun «lever hovedsagelig af Formue».
Begge foreldrene hennes var døde på dette tidspunkt, og formuen det henvises til har trolig vært en arv.
I 1910 bor hun fremdeles i Drammen.
Nå omtales hun som «forhenværende Lærerinde», og det heter at hun hovedsakelig lever av oppsparte midler. Men fremdeles er hun bare 52 år.
Er det sykdom som gjør at hun tilsynelatende ikke er i arbeid?
Hvordan skal det forstås at hun «hovedsakelig lever av oppsparte midler»?
Er det snakk om arven etter foreldrene?
I 1910 har hun ingen søsken i live, og ingen av de tre søsterene etterlot seg barn. Og de kom fra en «solid» familie hva økonomien angikk.
Kanskje er dette også noe av forklaringen på at hennes offiserskarriere ble så kort?
Møtene med hverdagen kan noen ganger tære på idealismen.
Adressen i 1910 er den samme som ti år før: Hofsgaardgate 14 i Drammen.
Her bor hun i en leilighet på kvisten. Husleien oppgis å være 120 kroner året.
Det var folketellinger både i 1920 og 1930, men disse er ikke digitalisert ennå.
Det har derfor ikke latt seg gjøre å få bekreftet om Hofsgaardsgate 14 var hennes adresse resten av livet.
Gammel dame
Hun ble en forholdsvis gammel dame.
I lokalavisa for Drammen kan man i slutten av november 1942 finne følgende melding:
«Vår kjære
Davidia Brenmehl
døde i går aftes.
Dammen 27. november 1942.
Anna og Halvor Andreassen.
Bisettes i Krematoriet tirsdag kl. 13.15.»
Hun ble 84 år gammel og den siste gjenlevende i sin familie.
To av de tre søstrene henne døde som unge og ugifte. Den tredje var gift, men døde barnløs i 1902, 40 år gammel.
Om ekteparet Andreassen som satte inn dødsannonsen var noen fjernere slektninger, venner eller vertsfolket hennes blir bare gjetting.
Det er mange ubesvarte spørsmål man sitter igjen med etter å ha snublet over frelsesoffiseren Davidia Brenmehl.
Hvorfor ble tjenestetida hennes så kort?
Hvordan ble livet hennes etter det?
Holdt hun noen kontakt med bevegelsen som hun hadde gått inn som 30-åring?
Hun var frelsesoffiser i en tid da Frelsesarmeen ble latterliggjort og nærmest forfulgt.
Da hun døde var Armeen for lengst blitt en anerkjent, respektert og avholdt del av det norske kristenlivet.
Denne teksten er dels et sammendrag, dels en oppdatert versjon av et kapittel i min bok «Frelseskrig i Østfold» (Askim, 2017).
Takk til Oddbjørn Johannessen ved Universitet i Agder og Kirsti Arctander i «Slekt og Data» for tålmodig søk i diverse kilder under arbeidet med historien om Davida.
I mangel av et bilde av Davida, er tegningen øverst i teksten ment å beskrive de mange kvinner og menn som meldte seg til tjeneste i Frelsesarmeen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar