Da Frelsesarmeen ble født

Innlegg under sommerfest i Arendal korps 2. juli 2025

Denne sommeren er det 160 år siden en arbeidsledig metodistprest kom hjem etter en spasertur i Londons gater, og hilste sin kone med ordene «Kate! Jeg har funnet min livsoppgave!» Datoen var 2. juli 1865, metodistpresten het William Booth og Kate var hans kone Catherine, som kort tid før hadde fått vite at hun ventet ekteparets sjuende barn. Datoen var søndag 2. juli 1865. «Den kvelden ble Frelsesarmeen født!» skal William Booth selv ha sagt senere.

Det er litt uklart når man begynte å markere «Grunnleggerens dag» i Frelsesarmeen.
De eldste sporene etter en slik dag i Krigsropet, er fra 1925. Da var markeringen lagt til 21. august, som var William Booths fødselsdag. I 1925 var det 60 år siden Frelsesarmeen ble grunnlagt; kanskje var det årsaken til at man ville innføre en slik markering?

Senere ble markeringen flyttet til 2. juli og man endret betegnelsen til «Grunnleggernes dag», i flertall, for å poengtere at dette var et felles prosjekt.

Både Catherine og William ble født i 1829 og var altså 36 år gamle denne historiske kvelden.
De hadde vært gift siden 1855 og skulle i alt få åtte barn sammen.
Catherine døde allerede i 1890, William i 1912.
De var et formidabelt team, og man kan med stor rett si at mens han var armeens «armer og bein», var hun bevegelsens hjerne og ideolog.
Den svenske forfatteren Laura Petri, som selv hadde bakgrunn i Frelsesarmeen, har sagt at det å spørre om det var han eller hun som grunnla Frelsesarmeen, er like relevant som å spørre om det er mor eller far som har produsert et barn.

William Booth skrev om denne spaserturen på Londons østkant denne sommerkvelden: «Jeg kjente meg mektig dratt til disse usle menneskene som syntes uten Gud og uten håp i verden, og som i årevis, etter hva som ble sagt, ikke hadde hørt en predikants røst. -Her er plassen din, hvisket en stemme i øret mitt, og jeg ble grepet av lengsel etter å ofre meg til Kristus som apostel for Øst-Londons gudløse mennesker.»

Catherine var vant til at ektemannen kunne være impulsiv, og kom ikke med noen motforestillinger til hans erklæring om livsoppgaven. Det eneste hun skal ha svart, var dette: -Vi har stolt på Gud for vårt utkomme før. Det kan vi gjøre igjen!
Men i sekundene forut for dette svaret, lå en indre kamp. En indre stemme som sa til henne: -Dette betyr enda et oppbrudd! Dette betyr å starte forfra enda en gang.
Men hun valgte å overhøre den stemmen, og ga ektemannen det svaret han ganske sikkert håpet på: -Vi har stolt på Gud for vårt utkomme før. Det kan vi gjøre igjen!

Det er blitt kveld, søndag 2. juli 1865. Vi forlater familien Booth der.

Et frø var blitt sådd.
En bevegelse begynte så smått å vokse fram, først som et rent lokalt tiltak i Øst-London; ett av mange.
Etter hvert vokste bevegelsen – regionalt – nasjonalt og etter hvert internasjonalt.
I 1878 ble navnet endret fra «Den kristne misjon» til «Frelsesarmeen».
Bevegelsen som ble født denne sommerkvelden hadde funnet sin identitet.

Takk for oppmerksomheten!

Nils-Petter Enstad

Hvor kom søndagsskolene fra?

Enten vi har vært søndagsskolebarn selv eller hatt dem under vår innflytelse, eller begge deler, sitter mange av oss med et visst arsenal av «kor» eller «omkved», som det gjerne ble kalt.

De var gjerne populære innslag i søndagsskoleklassen, særlig de av dem som hadde en koreografi i tillegg – «bevegelser til», som vi gjerne sa.
Men hvem laget disse små versene – tekster og melodier?
«Sakkeus var en liten mann – en bitte-liten mann…»
«Gå opp på solskinnsberget, opp i sol og vind…»
De aller fleste av disse sangene/korene blir gjerne den kjente låtskriver «ukjent» kreditert som opphavsperson.
Men i en artikkel i Krigsropet fra august 1983 forteller Haakon Dahlstrøm at det var Margit Hvidsteen, mangeårig søndagsskolelærer i Frelsesarmeen på Grünerløkka, som har laget flere av disse.
Han nevner «Der oppe i himlen skal vi hvit kledning få», «Sakkeus var en liten mann», «Den dumme mann bygde huset sitt på sand» og «Nede på stasjonen tidlig en morgen» som noen av dem hun laget både tekst og tone til – for den siste har han med en liten undring om hvilken bibelsk fortelling den mon skulle illustrere.

Hvem var Margit?
Gjennom søk i Nasjonalbibliotekets digitaliserte skatter finner jeg ut av Margit Hvidsteen ble født 19. mai 1894 og at hun døde 18, desember 1982. I en møteannonse for Oslo 3. korps i Aftenposten 31. desember 1982 annonseres det minnestund etter Margit.
I et krigsrop fra 1955 leser jeg at hun var blitt takket av etter 40 år som søndagsskolelærer i Oslo 3. korps – Dahlstrøm skriver i sitt portrett av henne at hun var hans kompanileder i søndagsskolen.
Dahlstrøm var født i 1907, og det skal ha vært i 1912 han kom i Margits klasse. De samlet seg i det lokalet under plattformen i 3. korps som vel ennå kalles «Lovsangsdalen».
Også i digitaliserte utgaver av Den Unge Soldat kan man finne kor hun skal ha skrevet.
Hun må ha vært litt av et pedagogisk geni. Dahlstrøm skrev: «Hun var en mester med sandbrettet. Men så arbeidet hun hele uken med å forberede neste søndags tekst». Han forteller videre at hun laget både figurer og kulisser: «Hun tryllet fram byer og sjøer på sandbrettet. Tempel, synagoger, huset som man kunne fjerne taket på, Noas ark, gater, ørken og brønn. Til Jakobs drøm hadde hun en lang stige ned masse små engler – dukker– med gult hår, lyse klær og vinger.»
Og altså sanger som passet til fortellingen.

Haakon Dahlstrøm
Selv Jeg var jeg knyttet til Krigsropets redaksjon i flere omganger.
Haakon Dahlstrøm var en del av tilværelsen hele tida, først som territorialleder, senere som pensjonist. I alle år kom han innom redaksjonen både med tekster og ideen til temaer som han mente Krigsropet burde bruke.
Noen ganger var det ting han hadde skrevet ellers oversatt selv; ofte med en håndskrift som stilte store krav til av-kryptering. Det var en kjent sak at det hadde vært en av Dahlstrøms barndomsdrømmer å bli lege – håndskriften kunne tyde på han ville egnet seg som det.
Det var ikke alltid vi i redaksjonen delte begeistringen hans, for å si det slik, men ofte var innspillene gode.
Jeg ser at den artikkelen som utløste disse refleksjonene har fått stikktittelen «Salvasjonistportrettet».
Det var tittelen på en artikkelserie som gikk i 1975, under Arvid Strands redaktørtid.
Jeg vet ikke hvorfor denne teksten fikk den vignetten – kanskje fordi den ville være for lang til en ren minnerune, og samtidig så redaktøren at det var en tekst med gode verdifull informasjon.
Jeg vet ikke om avtakkingen i 1955 var sluttstreken for hennes innsats i søndagsskolen.
Jeg håper nesten at det ikke var det.

Nils-Petter Enstad