Frelsesarmeens historiske selskap ble etablert lørdag 5. november. Stiftelsen skjedde i forbindelse med at Frelsesarmeens nye ressurssenter på Jeløy arrangerte ”Åpen læringsdag”.
Frelsesarmeens historiske selskap er åpent for alle som er interessert i Frelsesarmeens historie. Selskapet skal arbeide med å etablere møtepunkter for historieinteresserte, registrere dokumenter, musikk og annet materiale av historisk verdi, og gi ut publikasjoner; først og fremst en årbok.
Selskapet er åpent for medlemmer fra hele det norske frelsesarméterritoriet, som også omfatter Island og Færøyene.
Stiftelsesmøtet pekte ut et interimsstyre som skal utarbeide statutter for selskapet, definere mål og oppgaver fram til første ordinære årsmøte. Interimsstyret, som skal konstituere seg selv, består av Synneva Vestheim, Oslo, Rune Isegran, Moss, Emil Skartveit, Oslo, Per Arne Krumsvik, Askim og Nils-Petter Enstad, Askim.
Sendt Kristelig Pressekontor lørdag kveld
lørdag 5. november 2011
søndag 23. januar 2011
Rådet er samlet...
Frelsesarmeens høye råd er samlet i London, og har konstituert seg med presidentskap, sekretær og kapellan. Nå må man bare avvente hvem de samler seg om som den 19. general i Frelsesarmeen.
Noen historiske fakta fra rådets historie:
* De aller fleste av de som er blitt valgt som general i Frelsesarmeen kommer fra stillinger som territorialledere rundt om i verden. Tre av dem kom fra stillingen som britisk kommandør. Det gjaldt Albert Orsborn (1946), Wilfred Kitching (1954) og Shaw Clifton (2006).
* Fire er kommet fra stillingen som stabssjef, eller internasjonal nestkommanderende. Det var Bramwell Booth (1912), Edward Higgins (1929), Erik Wickberg (1969) og John Larsson (2002). I tillegg hadde Arnold Brown (1977) vært stabssjef, men da han ble valgt var han territoralleder i Canada.
* Den anglo-amerikanske dominansen blant Frelsesarmeens generaler har vært massiv, omtrent som den italienske blant pavene i den katolske kirke. De eneste unntakene har vært svenske Erik Wickberg (1969), finske Jarl Wahlstöm (1981) og svensk-britiske John Larsson (2002).
* Av skandinaver som har vært nominert/foreslått kan nevnes T.I. Øgrim (1946), Kaare Westergaard (1969; med forbehold) og Carl Lydholm (2006 - var Donald Ødegaard også foreslått den gang?).
* Rekord i antall nominasjoner, uten å nå opp, har antakelig Catherine Bramwell-Booth, datter av Bramwell Booth. Hun lot seg nominere i så vel 1934, 1939 og 1946. Hennes bror Wycliffe lot seg nominere i 1954 og 1963.
Noen historiske fakta fra rådets historie:
* De aller fleste av de som er blitt valgt som general i Frelsesarmeen kommer fra stillinger som territorialledere rundt om i verden. Tre av dem kom fra stillingen som britisk kommandør. Det gjaldt Albert Orsborn (1946), Wilfred Kitching (1954) og Shaw Clifton (2006).
* Fire er kommet fra stillingen som stabssjef, eller internasjonal nestkommanderende. Det var Bramwell Booth (1912), Edward Higgins (1929), Erik Wickberg (1969) og John Larsson (2002). I tillegg hadde Arnold Brown (1977) vært stabssjef, men da han ble valgt var han territoralleder i Canada.
* Den anglo-amerikanske dominansen blant Frelsesarmeens generaler har vært massiv, omtrent som den italienske blant pavene i den katolske kirke. De eneste unntakene har vært svenske Erik Wickberg (1969), finske Jarl Wahlstöm (1981) og svensk-britiske John Larsson (2002).
* Av skandinaver som har vært nominert/foreslått kan nevnes T.I. Øgrim (1946), Kaare Westergaard (1969; med forbehold) og Carl Lydholm (2006 - var Donald Ødegaard også foreslått den gang?).
* Rekord i antall nominasjoner, uten å nå opp, har antakelig Catherine Bramwell-Booth, datter av Bramwell Booth. Hun lot seg nominere i så vel 1934, 1939 og 1946. Hennes bror Wycliffe lot seg nominere i 1954 og 1963.
tirsdag 4. januar 2011
Frelsesarmeen velger ny general
"Fredag 21. januar samles Frelsesarméledere fra hele verden på konferansestedet Sunbury Court utenfor London for å velge ny verdensleder. Den som velges, blir den 19. i rekken av generaler etter William Booth. Den nåværende general, Shaw Clifton, skal pensjoneres 1. april.
Forsamlingen, som kalles Det Høye Råd, blir den største i bevegelsens historie med sine 109 medlemmer. Et flertall av disse er kvinner. I alt vil det høye råd bestå av 57 kvinner og 52 menn.
Rådet består av alle kommandører i aktiv tjeneste, alle territorialledere og alle territoriale presidenter for Frelsesarmeens kvinnebevegelser. I alt 83 av deltakerne har rang som kommandør, og 26 av dem som oberst. Fra Norge møter kommandørene Marianne og Clive Adams."
Linjene ovenfor er hentet fra en notis Kristelig Pressekontor har sendt ut - jeg kan vel røpe at det er jeg som har skrevet den.
Det mest interessante ved årets "høye råd", er vel det faktum at det for første gang er et flertall av kvinner i rådet. Dette henger sammen med at de mange som tidligere ble referert til som "fru kommandør", nå er "fullverdige" medlemmer av rådet. I teorien kan det bety at en "fru" kommandør (rettelse: En gift, kvinnelig kommandør) blir valgt til general.
Teoretisk kan man også få en general fra et afrikansk eller asiatisk land, men jeg for min del vil bli meget forbauset - og overrasket - om det ikke også denne gang blir en hvit, europeisk eller nordamerikansk mann.
I og med at man i de senere årene kun har valgt generaler som er pluss/minus 60 år, får vi disse samlingene forholdsvis ofte; med fire eller fem års mellomrom. Man hadde liksom ikke mer enn vennet seg til at generalen het John Larsson, så het han plutselig Shaw Clifton.
Men går man bakover i historien, har nok funksjonsperioder på fem, seks år vært det normale nesten siden det dramatiske, høye rådet i 1929. Både Higgins og Eva Booth satt i fem år; Carpenter satt i sju, men det skyldtes krigen. Orsborn satt i åtte; han var bare 59 år da han ble valgt, og ble derfor omtalt som "den unge generalen". Han kunne ha sittet i 11 om han hadde villet, men ga seg da han var 67. Kitching satt også i åtte, men så kom fem-seks-årsbolkene i tur og orden: Coutts, Wickberg, Wiseman (som riktignok bare satt i tre) og Brown.
Blir jeg engasjert av at Frelsesarmeen om noen uker har fått en ny verdensleder?
Foreløpig trigger det bare min interesse for historie. Jeg har John Larssons bok om rådet i 1929 liggende - den heter "1929" - (bør vel uttales "nineteentwentynine"?). Tror jeg skal finne fram den.
Det var drama, det!
søndag 7. november 2010
Exit Stjernesangen - et 100-årsminne
Av Nils-Petter Enstad
Da Frelsesarmeen i Norge tidligere i år fikk ny sangbok, var den såkalte ”Stjernesangen” en av de sangene som ikke ble med i den nye utgaven. Da var det gått nøyaktig 100 år siden sangen ble publisert første gang. Den ofte omdiskuterte sangen, som for det meste har vært brukt i begravelser, var skrevet av frelsesoffiseren og poeten H.A. Tandberg.
”Stjernesangen”, med åpningslinjen ”Vi synger tidt om seirens lønn der hjemme”, ble skrevet i en av de mest produktive fasene i Tandbergs liv. I 1907 hadde han et helsesammenbrudd som gjorde at han ble lagt inn på et sanatorium. Sanatorieoppholdet var nok mer en form for rekreasjon enn fordi han var rammet av tuberklose, og han var også frisk nok til å fungere som sjelesørger for flere av sine medpasienter. Under oppholdet, og i tiden etterpå, skrev han flere av sine mest kjente sanger. ”Jeg er en seiler på livets hav” ble til i denne tiden, det samme ble ”Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen” og altså ”Stjernesangen”.
Kontroversiell
Mens de andre to sangene som her er nevnt har et solid feste i den felles, kristne sangskatten i Norge, har Stjernesangen vært kontroversiell, og mange har hatt innvendinger mot teologien i den. Den formidler en tanke som er bedre festet i den folkelige fromheten enn i Bibelen og teologien, at den troende skal få en form for belønning i evigheten, ”stjerner i kronen”. Det er denne folkefromheten Tandberg minner om i første linje, og som han deretter utvikler. Stjernene i kronen er alle de stille, gode gjerningene som den kristne har gjort mens han eller hun levde på jorden. Jo mer stillferdig det skjedde, og jo mer usynlig tjenesten var, desto sterkere skal stjernen i kronen lyse. Alt dette er tanker som det kan argumenteres for utfra Jesu egne ord, både i skildringen av domsscenen i Matteus 25 og i Bergprekenen.
Publisert
Teksten sto på trykk første gang i Krigsropet i 1910. Det er blitt hevdet at da Tandberg skrev teksten, var det tonene fra Sibelius sitt tonedikt ”Finlandia” som lød for hans indre øre. Denne musikken er skrevet om lag ti år før Tandberg skrev sin tekst. Senere skal han ha sendt en avskrift av teksten til Sibelius, og bedt om hans godkjennelse til at teksten ble sunget til hans melodi.
Som den eminente kunstner han var, så selvsagt Sibelius den poetiske kraften i Tandbergs tekst, og telegraferte tilbake at han godkjente en slik bruk av hans melodi. Også andre sangtekster er blitt knyttet til denne melodien, blant dem den engelske salmeteksten ”Be Still, my Soul”, fra 1700-tallet. Denne er opprinnelig skrevet på tysk av en Katharina von Schlegel, som levde fra 1697. At denne teksten også synges på Sibelius sin melodi, har fått enkelte til å tro at Tandbergs tekst er en bearbeidelse eller oversettelse av hennes tekst. Dette kan man blant annet finne på nettsteder om salmetekster. Men man skal ikke bruke mange sekundene på teksten fra 1700-tallet for å se at det ikke finnes noe som helst slektskap mellom disse to – ikke engang det aller fjerneste.
Sangbøker
I Frelsesarmeens sangbok kom ”Stjernesangen” med i utgaven fra 1930. Senere sto den i utgaven fra 1948 og 1977. Den har ikke stått i verken Landstads reviderte eller Norsk Salmebok. Heller ikke har den vært med i ”Sangboken”, som de lutherske lekmannsorganisasjonene har stått bak. Derimot står den i pinsebevegelsens sangbok ”Evangelietoner”. Den har vært lite sunget i mange år, men det hender ennå den brukes i begravelser, enten som fellessang eller solosang. Da Olav Werner sang den inn på plate, ble den en gjenganger i Ønskekonserten i radio.
lørdag 12. desember 2009
JULEGRANA 90 ÅR
Av Nils-Petter Enstad
Tradisjonen tro ble første søndag i advent i Oslo blant annet markert med tenning av julegrana på Universitetsplassen, og med at Frelsesarmeens julegryter ble satt ut. I år er det 90 år siden grana på Universitetsplassen ble tent for første gang. Den som tok initiativet til denne førjulsmarkeringen, som senere spredte seg til mange byer, var frelsesoffiseren og sosialpioneren Othilie Tonning.
Othilie Tonning, opprinnelig fra Stavanger, var i 1919 en kvinne på 54 år, og fremdeles på høyden av sin arbeidskraft og innflytelse, ikke bare i Frelsesarmeen, men i hele samfunnet. Hun hadde allerede bidratt til å skrive om den sosialpolitiske historien her i landet med sin ustoppelige kreativitet. I 1909 sto hun bak åpningen av det første aldershjemmet i Norge og i 1914 fikk hun startet ”redningshjem” for prostituerte. Hun hadde sittet tre perioder i hovedstadens bystyre, to av dem også i formannskapet. I 1910 ble hun som en av de aller første tildelt den utmerkelsen kong Haakon VIII hadde innstiftet, nemlig Hans Majestet Kongens fortjenestemedalje i gull.
Julegryta
I desember 1901 hadde hun takk initiativet til det som siden er blitt en fast juletradisjon i svært mange norske byer: Julegrytene. Ideen hadde hun fått fra USA, der den første julegryta ble satt ut i San Francisco i 1894. Foranledningen var at lederen for Frelsesarmeens arbeid i byen, kaptein Joe McFee, hadde bestemt seg for å innby byens mange uteliggere til en stor julemiddag. Amerika var i en økonomisk depresjon på den tida, og det var mange som var både fattige og hjemløse. Men det var en liten hake ved kapteinens plan: Han hadde ikke penger. Dermed gikk han til anskaffelse av en stor suppekjele, fikk den plassert på et sentralt sted, og utstyrte den med en plakat: ”Keep the kettle boiling” – Hold gryta kokende! Julaften hadde gryta kokt såpass at 1400 mennesker fikk sin julemiddag av Frelsesarmeen – og en ny tradisjon var skapt.
Norge
Denne var det Othilie Tonning flyttet over til Norge. Det var i forbindelse med valgdagen 10. desember 1901 at hun fikk tillatelse fra politimesteren i Kristiania til å sette opp det som avisen ”Norske Intelligenssedler” beskrev slik: ”…gryder, hængende i et Stativ, på hvilket man vil fæste en Plakat med Indskriften: Til Julemad og Kul for Fattige”. Grytene ble plassert på det Krigsropet kalte ”de mest befærdede steder i Kr.ania”. Tonning hadde regnet ut at for å skaffe mat og brensel til 400 fattige familier i hovedstaden, trengte hun 2000 kroner. Bare på valgdagen kom det inn 700 kroner, og dagen etter ytterligere 300 kroner. I alt var julegrytene ute i seks dager, dette første året, og målsettingen om å samle inn 2000 kroner ble nådd med god margin. Blant gavene i gryta var også en herrering av gull, som giveren slapp ned i fordi han ikke hadde kontanter på seg.
Klesinnsamling
Det første året samlet man kun inn penger ved julegryta, men snart meldte det seg behov for å ta imot også andre typer gaver: Folk kom med klær som de gjerne ville gi bort. Og samtidig visste slumsøstrene hvor dårlig det ofte sto til med påkledningen i mange av de hjemmene de besøkte. Tonning så straks muligheten til å forene to behov, og sørget for at det ble plassert store kurver under hver julegryte. Her kunne folk komme med klær de ville gi bort og legge pakkene i kurvene. De store haugene med pakker kunne lett minne om pakkehaugen under et juletre.
Kanskje var det denne assosiasjonen som lå bak da Tonning i 1919 skapte nok en tradisjon, nemlig julegranen på Universitetsplassen. Det fortelles at Othilie Tonning ble selv med ut i skogen og pekte ut treet, som var en gave fra skogeieren. De første årene var det ingen seremoni eller markering knyttet til tenningen, men etter hvert ble dette en av de faste og populære adventtradisjonene i hovedstaden, men musikkorps, gang rundt juletreet og taler av så vel representanter for Frelsesarmeen som for de offentlige myndigheter.
I dag er tradisjonen med julegryta og julegrana blitt én felles tradisjon i mange byer.
lørdag 24. oktober 2009
FØRSTE KVINNE?
Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen
Førsteamanuensis Ingunn Folkestad Breistein skriver i spalten ”I fokus” om Norges første, kvinnelige forstander, som det står i tittelen, nemlig Gerda Karijord fra Det norske Misjonsforbund. I selve teksten er formuleringen moderert noe, der står det at hun var ”blant de første” kvinnene som arbeidet som forkynnere, menighetsplantere og evangelister. Den presiseringen er viktig.
Den aller første kvinne i nyere tid som hadde en slik tjeneste, var trolig fru Jeanna Corneliussen (1857 – 1940), opprinnelig fra Tønsberg. Pikenavnet hennes var Lampe. Hun var en av Frelsesarmeens pionerer her i landet, og var med om de aller første møtene på Grønland i Kristiania i januar 1888.
Jeanna Corneliussen levde et omskiftende liv. Som ung var hun under sterkt påvirkning av Guds ånd, men i stedet for å bli en kristen, erklærte hun seg som fritenker. Hun flyttet til Göteborg, der hun ble gift med en sjømann, og fikk en sønn. Senere flyttet familien til England. En dag i 1880 hørte hun trommer og hornmusikk utenfor vinduet sitt, og da hun tittet ut, så hun at det var Frelsesarmeen som var ute og marsjerte. De sang ”Til de renes og helliges hjemland vi drager”, med omkvedet ”Vil du med?” Da lederen for marsjen fikk øye på damen som tittet på dem fra vinduet sitt, pekte han på henne og ropte: ”Vi DU med?”
- Ja, jeg vil, svarte hun, styrtet ut på gaten og sluttet seg til marsjen. Hun ble en kristen og sluttet seg til Frelsesarmeens menighet i Southampton. Samtidig ble det vekket en lengsel hos henne at Frelsesarmeen også skulle begynne arbeid i Norge, og da William Booth besøkte Southampton, tok hun dette opp med ham. – Well, Mrs. Norway, vi kommer nok til å begynne der med tiden. Er De villig til å reise dit?
Jeanna tenkte seg om et øyeblikk, og svarte så at det var hun. – Jeg skal skrive til Dem når det blir aktuelt, sa generalen.
Til Norge
Så gikk det noen år. Jeanne Corneliussen ventet utålmodig på at generalen skulle skrive. Høsten 1887 var hun på besøk i Norge, og holdt møter i Stavanger, Sandnes, Egersund og Haugesund. Uten at hun visste om det, var William Booth samtidig på sitt første besøk i Kristiania, og holdt blant annet foredrag i misjonsforbundet lokale Betlehem. Kommet tilbake til England, skrev hun brev til generalen og fortalte om møtene, og i desember ba Bramwell Booth, generalens sønn og nestkommanderende, henne komme til hovedkvarteret til en konferanse.
Under sitt besøk i Kristiania hadde William Booth kommet i kontakt med et miljø som gjerne så at Frelsesarmeen kom til Norge. Den toneangivende i dette miljøet var en garverieier P. Th. Halvorsen, og han hadde allerede bygget et lokale for Armeen på en eiendom han hadde, med adressen Grønland 9. Det er omtrent der hvor nedgangen til T-banen er i dag. Søndag 22. januar 1888 ble så de første møtene holdt. Den vesle gruppen fra England, der Jeanna Corneliussen og hennes sønn var med, ble forsinket, men parallelt med den engelske ”troppen”, var det også kommet en gruppe fra Sverige, anført av lederen der, kommandør Hanna Ouchterlony. De hadde hatt møter både søndag formiddag og ettermiddag, og var i gang med dagens tredje møte da gruppen fra England omsider kom fram. Foruten Jeanna Corneliussen, var det to andre norske med: Kaptein Ludvig Dybing, opprinnelig fra Sandnes, men som hadde sluttet seg til Frelsesarmeen i England, og løytnant Amalie Olsen, som hadde møtt Frelsesarmeen i Sør-Afrika, og blitt offiser i England. Dessuten var det et engelsk ektepar med, stabskaptein Orsborn og frue. De hadde med sin tre år gamle sønn Albert, som nesten 60 år senere skulle bli Frelsesarmeens sjette general og verdensleder.
I februar måned besøkte hun og Ludvig Dybing en rekke byer for å sondere mulighetene for at Frelsesarmeen skulle starte virksomhet. Blant annet var de i Tønsberg og Drammen. Begge steder åpnet Metodistkirken sine lokaler for møtene – William Booth hadde jo en fortid som metodistprest. Møtene i Drammen falt samtidig med en konferanse for prester i Den norske kirke i samme by. Ti av delegatene til denne konferansen var til stede ved ett av møtene. En av disse var en tidligere bekjent av Jeanna Corneliussen. Etter møtet sa han til henne at Frelsesarmeens lære om den rensende kraft i Jesu blod ikke var i strid med kirkens lære. Men at man hadde kvinnelige predikanter, og at disse ble kalt kapteiner og løytnanter, var helt feil. Å vifte med lommetørkler, klappe i hendene og rope ”amen” og ”halleluja” var merkverdig, men ikke direkte galt, hvis det kunne lede oppmerksomheten mot frelsens budskap, mente han.
Det var som sagt en tidligere bekjent av fru Corneliussen som ga denne attesten, og man skal vel ikke se bort fra at han slo av litt for kjente…
Pøbelspark
Det var mye bråk rundt Frelsesarmeens møter i denne første tiden, selv om mange også møtte Gud. Det ble raskt etablert nye menigheter også utenfor hovedstaden. I Arendal hadde Ludvig Dybing de første møtene 11. mars, og 24. mars reiste Jeanna Corneliussen og den pur unge Bertha Hansen, den første norske frelsesoffiseren, om man ser bort fra de som hadde blitt med i armeen i andre land, til Kongsberg og startet en menighet der. Dagen før hadde fru Corneliussen deltatt i et møte i Kristiania Arbeidersamfunn, der det hadde gått skikkelig vilt for seg. Blant annet hadde hun fått en hardt spark i underlivet av en mann. Men til tross for store smerter, reiste hun neste dag.
Skadene som sparket hadde påført henne, kombinert med fortsatt arbeid der hun burde ha tatt det med ro, gjorde at hun resten av livet slet med ettervirkningene av pøbelsparket. En kort tid tjenestegjorde hun i København, men våren 1889 trakk hun seg fra offiserstjenesten, og slo seg ned i Eidanger. Her bodde hun til hun døde i 1940, tankevekkende nok på samme dato som regnes som Frelsesarmeens fødselsdag i Norge: 22. januar. Da nærmet hun seg 83 år.
Hun fulgte resten av livet nøye med på hva som skjedde i den bevegelsen hun hadde vært med og starte i Norge. Sjømannen hun hadde vært gift med, hører man ikke mer til, og det er ikke kjent om han var død da hun kom til Norge som frelsesoffiser i 1888, eller om ekteskapet hadde gått i oppløsning.
Litteratur:
Tandberg, H.A./Raubakken, Per:
HÆREN GUD GA VÅPEN
Frelsesarmeen i Norge 75 år
Salvata Kristelig Forlag
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen
Førsteamanuensis Ingunn Folkestad Breistein skriver i spalten ”I fokus” om Norges første, kvinnelige forstander, som det står i tittelen, nemlig Gerda Karijord fra Det norske Misjonsforbund. I selve teksten er formuleringen moderert noe, der står det at hun var ”blant de første” kvinnene som arbeidet som forkynnere, menighetsplantere og evangelister. Den presiseringen er viktig.
Den aller første kvinne i nyere tid som hadde en slik tjeneste, var trolig fru Jeanna Corneliussen (1857 – 1940), opprinnelig fra Tønsberg. Pikenavnet hennes var Lampe. Hun var en av Frelsesarmeens pionerer her i landet, og var med om de aller første møtene på Grønland i Kristiania i januar 1888.
Jeanna Corneliussen levde et omskiftende liv. Som ung var hun under sterkt påvirkning av Guds ånd, men i stedet for å bli en kristen, erklærte hun seg som fritenker. Hun flyttet til Göteborg, der hun ble gift med en sjømann, og fikk en sønn. Senere flyttet familien til England. En dag i 1880 hørte hun trommer og hornmusikk utenfor vinduet sitt, og da hun tittet ut, så hun at det var Frelsesarmeen som var ute og marsjerte. De sang ”Til de renes og helliges hjemland vi drager”, med omkvedet ”Vil du med?” Da lederen for marsjen fikk øye på damen som tittet på dem fra vinduet sitt, pekte han på henne og ropte: ”Vi DU med?”
- Ja, jeg vil, svarte hun, styrtet ut på gaten og sluttet seg til marsjen. Hun ble en kristen og sluttet seg til Frelsesarmeens menighet i Southampton. Samtidig ble det vekket en lengsel hos henne at Frelsesarmeen også skulle begynne arbeid i Norge, og da William Booth besøkte Southampton, tok hun dette opp med ham. – Well, Mrs. Norway, vi kommer nok til å begynne der med tiden. Er De villig til å reise dit?
Jeanna tenkte seg om et øyeblikk, og svarte så at det var hun. – Jeg skal skrive til Dem når det blir aktuelt, sa generalen.
Til Norge
Så gikk det noen år. Jeanne Corneliussen ventet utålmodig på at generalen skulle skrive. Høsten 1887 var hun på besøk i Norge, og holdt møter i Stavanger, Sandnes, Egersund og Haugesund. Uten at hun visste om det, var William Booth samtidig på sitt første besøk i Kristiania, og holdt blant annet foredrag i misjonsforbundet lokale Betlehem. Kommet tilbake til England, skrev hun brev til generalen og fortalte om møtene, og i desember ba Bramwell Booth, generalens sønn og nestkommanderende, henne komme til hovedkvarteret til en konferanse.
Under sitt besøk i Kristiania hadde William Booth kommet i kontakt med et miljø som gjerne så at Frelsesarmeen kom til Norge. Den toneangivende i dette miljøet var en garverieier P. Th. Halvorsen, og han hadde allerede bygget et lokale for Armeen på en eiendom han hadde, med adressen Grønland 9. Det er omtrent der hvor nedgangen til T-banen er i dag. Søndag 22. januar 1888 ble så de første møtene holdt. Den vesle gruppen fra England, der Jeanna Corneliussen og hennes sønn var med, ble forsinket, men parallelt med den engelske ”troppen”, var det også kommet en gruppe fra Sverige, anført av lederen der, kommandør Hanna Ouchterlony. De hadde hatt møter både søndag formiddag og ettermiddag, og var i gang med dagens tredje møte da gruppen fra England omsider kom fram. Foruten Jeanna Corneliussen, var det to andre norske med: Kaptein Ludvig Dybing, opprinnelig fra Sandnes, men som hadde sluttet seg til Frelsesarmeen i England, og løytnant Amalie Olsen, som hadde møtt Frelsesarmeen i Sør-Afrika, og blitt offiser i England. Dessuten var det et engelsk ektepar med, stabskaptein Orsborn og frue. De hadde med sin tre år gamle sønn Albert, som nesten 60 år senere skulle bli Frelsesarmeens sjette general og verdensleder.
I februar måned besøkte hun og Ludvig Dybing en rekke byer for å sondere mulighetene for at Frelsesarmeen skulle starte virksomhet. Blant annet var de i Tønsberg og Drammen. Begge steder åpnet Metodistkirken sine lokaler for møtene – William Booth hadde jo en fortid som metodistprest. Møtene i Drammen falt samtidig med en konferanse for prester i Den norske kirke i samme by. Ti av delegatene til denne konferansen var til stede ved ett av møtene. En av disse var en tidligere bekjent av Jeanna Corneliussen. Etter møtet sa han til henne at Frelsesarmeens lære om den rensende kraft i Jesu blod ikke var i strid med kirkens lære. Men at man hadde kvinnelige predikanter, og at disse ble kalt kapteiner og løytnanter, var helt feil. Å vifte med lommetørkler, klappe i hendene og rope ”amen” og ”halleluja” var merkverdig, men ikke direkte galt, hvis det kunne lede oppmerksomheten mot frelsens budskap, mente han.
Det var som sagt en tidligere bekjent av fru Corneliussen som ga denne attesten, og man skal vel ikke se bort fra at han slo av litt for kjente…
Pøbelspark
Det var mye bråk rundt Frelsesarmeens møter i denne første tiden, selv om mange også møtte Gud. Det ble raskt etablert nye menigheter også utenfor hovedstaden. I Arendal hadde Ludvig Dybing de første møtene 11. mars, og 24. mars reiste Jeanna Corneliussen og den pur unge Bertha Hansen, den første norske frelsesoffiseren, om man ser bort fra de som hadde blitt med i armeen i andre land, til Kongsberg og startet en menighet der. Dagen før hadde fru Corneliussen deltatt i et møte i Kristiania Arbeidersamfunn, der det hadde gått skikkelig vilt for seg. Blant annet hadde hun fått en hardt spark i underlivet av en mann. Men til tross for store smerter, reiste hun neste dag.
Skadene som sparket hadde påført henne, kombinert med fortsatt arbeid der hun burde ha tatt det med ro, gjorde at hun resten av livet slet med ettervirkningene av pøbelsparket. En kort tid tjenestegjorde hun i København, men våren 1889 trakk hun seg fra offiserstjenesten, og slo seg ned i Eidanger. Her bodde hun til hun døde i 1940, tankevekkende nok på samme dato som regnes som Frelsesarmeens fødselsdag i Norge: 22. januar. Da nærmet hun seg 83 år.
Hun fulgte resten av livet nøye med på hva som skjedde i den bevegelsen hun hadde vært med og starte i Norge. Sjømannen hun hadde vært gift med, hører man ikke mer til, og det er ikke kjent om han var død da hun kom til Norge som frelsesoffiser i 1888, eller om ekteskapet hadde gått i oppløsning.
Litteratur:
Tandberg, H.A./Raubakken, Per:
HÆREN GUD GA VÅPEN
Frelsesarmeen i Norge 75 år
Salvata Kristelig Forlag
lørdag 4. oktober 2008
ET EKTESKAP SOM ENDRET HISTORIEN
Av Nils-Petter Enstad
Det var neppe noen som tenkte seg at det enkle bryllupet som sto i et kapell i Stockwell i Sør-London 16. juni 1855 skulle få historiske konsekvenser. Som ved de fleste bryllup var man opptatt av at de to unge menneskene, begge 26 år gamle, nå fikk hverandre etter å ha vært forlovet i nesten tre år. Brudens far og søster var de eneste som var til stede da frøken Catherine Mumford sa ja til den unge metodistpresten William Booth, og han til henne.
De kom fra nokså ulik bakgrunn. I Williams barndomshjem var man ikke spesielt opptatt av religion. I mesteparten av oppveksten hans hadde familien god økonomi, men da William var 13 år gammel, gikk faren konkurs, for så å dø året etter. William måtte avbryte skolegangen, og i stedet begynne i pantelånerlære. Som 15-åring ble han omvendt og sluttet seg til metodistkirken. Han ønsket å komme ut av lærekontrakten i pantelånerfaget, men måtte fullføre læretiden. Deretter begynte han å virke som predikant.
Catherines barndomshjem var preget av dyp og inderlig kvekerfromhet. Av barneflokken på fire, var Catherine den eneste som vokste opp. Helt fra hun var småjente var hun opptatt av religion og tro. En litt overbeskyttet tilværelse hos en mor som hadde mistet tre av sine barn gjorde henne bråmoden, og allerede som 12-åring ble hun sekretær for edruskapsorganisasjon. Etter sin omvendelse sluttet hun seg også til metodistkirken, og langfredag 1852 møtte hun for første gang den unge predikanten William Booth. De var invitert til det samme middagsselskapet. Dette var William Booths 23-årsdag, og han omtalte siden møtet med Catherine som sitt livs beste fødselsdagspresang.
Vennskapet ble til kjærlighet, og de to unge forlovet seg. Sommeren 1855 mente William at han var i stand til å forsørge en familie, og de giftet seg. Etter en uke med hvetebrødsdager, reiste de sammen for å holde møter. Da lå allerede parets første barn under morens hjerte – sønnen William Bramwell ble født nokså nøyaktig ni måneder etter bryllupet.
FORMIDABELT TEAM
I kirkehistorien er de blitt stående som ett av de mest formidable team man har sett. De supplerte hverandre på de fleste av livets områder. Der hun var reflektert og beskjeden, var han impulsiv, kontant og ikke så lite brå. Han var handlingens mann, hun var refleksjonenes kvinne. Hun ble ideologen og teologen av de to. Det er ingen hemmelighet at hun ga mange av impulsene til hans forkynnelse. ”Elskede, send meg 30 punkter om helvete”, er et ofte sitert nødrop fra ham fra en av hans mange reiser. Det kunne gå dramatisk for seg når han sto på talerstolen og nærmest ga liv til Judas Iskariot der han gikk omkring i fortapelsen og telte sine 30 sølvpenger, og spurte alle han traff: - Hvor mye solgte du Frelseren for?
Hun var også predikant, faktisk en av de første, kvinnelige forkynnere i moderne kirkehistorie. Hun hadde lenge vært overbevist om at kvinner hadde samme rett til å forkynne evangeliet som menn, men det tok lang tid før hun selv tok mot til seg og holdt en preken. Det skjedde under en gudstjeneste William hadde ansvaret for. Idet han skulle gå opp på talerstolen, reiste hun seg og gikk opp midtgangen. – Jeg vil gjerne si noen ord, hvisket hun til ektemannen, som, med sin evne til å ta situasjoner på strak arm, erklærte: - Min hustru ønsker å tale.
”NEVER!”
I løpet av de seks første årene de var gift, fikk de fire barn. I denne tiden fikk William Booth forholdsvis vide fullmakter fra metodistkirken til å drive forkynnergjerningen slik han selv hadde tro for, men møteserier ulike steder. Men i 1861 ville kirkens årskonferanse at han skulle bli pastor i en menighet, og at eventuell reisevirksomhet fikk komme i andre rekke. Det sto hardt mot hardt, og William begynte å vakle. Det forsto Catherine, som satt på galleriet, og hun reiste seg opp og ropte sitt berømte ”Never!” (Aldri!)
I de neste fire årene var William en uavhengig metodistpredikant som hadde møteserier der hvor han ble invitert, og hvor familiens utkomme i stor grad var basert på gaver fra bemidlede støttespillere. Slik bygget familien opp en ny tilværelse.
FANT LIVSOPPGAVEN
Historien om hvordan William Booth på sin nattlige vandring gjennom øst-London om kvelden 2. juli 1865 fikk kallet til å starte det arbeidet som senere ble Frelsesarmeen, er fortalt mange ganger. Da han trådte innenfor dørstokken hjemme, sa han: - Kate, jeg har funnet min livsoppgave.
Catherine, som fire år tidligere hadde skrevet at hun hadde lovet William at dersom han tok skrittet og brøt med metodistkirken, skulle hun ikke si ett bebreidende ord, om det så førte dem til fattighuset. Hun forsto at nå sto de foran enda et oppbrudd. Familien talte nå seks barn. Skulle de enda en gang kaste seg ut i det usikre? Men det tok bare noen øyeblikk før tvilen vek, og hun følte ro rundt det mannen hadde sagt. – Vi har tidligere stolt på Gud når det gjelder vårt utkomme, og vi kan gjøre det igjen.
- Den kvelden ble Frelsesarmeen født, skrev William Booth mange år senere.
TIL DØDEN SKILTE
Ekteskapet som ble inngått denne junidagen for mer enn 150 år siden, varte i 35 år. Våren 1888 ble det konstatert at Catherine led av brystkreft. Ti år tidligere hadde organisasjonen som ble født den sommerkvelden i 1865 skiftet navn fra ”Den kristne misjon” til Frelsesarmeen, og den litt autoritære styreformen som hadde fått utvikle seg i bevegelsen, ble rendyrket, og man innførte militære grader og uniformer. William Booth selv hadde fram til da vært ”generalsuperintendent”, nå ble han general. Medarbeiderne ble løytnanter og kapteiner, og etter hvert kom også andre titler til.
Allerede i 1880 begynte Frelsesarmeen å ekspandere til andre land, og William brukte stadig mer tid på reisefot verden over. Catherine holdt seg innenfor Englands grenser, men var en aktiv predikant også etter at sykdommen var konstatert. Siste gang hun opptrådte offentlig var i 1889. Da var hun så utmattet etter å ha holdt sin preken at hun måtte hvile i en time før man kunne kjøre henne hjem. Parallelt med at hennes sykdom utviklet seg, skrev William på boka der han la fram sin storslagne sosiale plan for rehabilitering av samfunnets tapere: ”In Darkest England – and the way out”. Den kom ut få uker før Catherine døde en oktoberdag i 1890.
Catherine og William Booth var begge født i 1829. Catherine var bare 61 år da hun døde, mens William levde til han ble 83. Han giftet seg aldri igjen, men brukte resten av sitt liv til å reise verden over og holde foredrag og lede møteserier. Ett av sine siste utenlandsbesøk gjorde han til Norge, våren 1912. Ansvaret for den daglige driften av Frelsesarmeen overlot han til sønnen Bramwell, den eldste av de i alt åtte barna som ble født i ekteskapet som bidro til å endre historiens gang.
Det var neppe noen som tenkte seg at det enkle bryllupet som sto i et kapell i Stockwell i Sør-London 16. juni 1855 skulle få historiske konsekvenser. Som ved de fleste bryllup var man opptatt av at de to unge menneskene, begge 26 år gamle, nå fikk hverandre etter å ha vært forlovet i nesten tre år. Brudens far og søster var de eneste som var til stede da frøken Catherine Mumford sa ja til den unge metodistpresten William Booth, og han til henne.
De kom fra nokså ulik bakgrunn. I Williams barndomshjem var man ikke spesielt opptatt av religion. I mesteparten av oppveksten hans hadde familien god økonomi, men da William var 13 år gammel, gikk faren konkurs, for så å dø året etter. William måtte avbryte skolegangen, og i stedet begynne i pantelånerlære. Som 15-åring ble han omvendt og sluttet seg til metodistkirken. Han ønsket å komme ut av lærekontrakten i pantelånerfaget, men måtte fullføre læretiden. Deretter begynte han å virke som predikant.
Catherines barndomshjem var preget av dyp og inderlig kvekerfromhet. Av barneflokken på fire, var Catherine den eneste som vokste opp. Helt fra hun var småjente var hun opptatt av religion og tro. En litt overbeskyttet tilværelse hos en mor som hadde mistet tre av sine barn gjorde henne bråmoden, og allerede som 12-åring ble hun sekretær for edruskapsorganisasjon. Etter sin omvendelse sluttet hun seg også til metodistkirken, og langfredag 1852 møtte hun for første gang den unge predikanten William Booth. De var invitert til det samme middagsselskapet. Dette var William Booths 23-årsdag, og han omtalte siden møtet med Catherine som sitt livs beste fødselsdagspresang.
Vennskapet ble til kjærlighet, og de to unge forlovet seg. Sommeren 1855 mente William at han var i stand til å forsørge en familie, og de giftet seg. Etter en uke med hvetebrødsdager, reiste de sammen for å holde møter. Da lå allerede parets første barn under morens hjerte – sønnen William Bramwell ble født nokså nøyaktig ni måneder etter bryllupet.
FORMIDABELT TEAM
I kirkehistorien er de blitt stående som ett av de mest formidable team man har sett. De supplerte hverandre på de fleste av livets områder. Der hun var reflektert og beskjeden, var han impulsiv, kontant og ikke så lite brå. Han var handlingens mann, hun var refleksjonenes kvinne. Hun ble ideologen og teologen av de to. Det er ingen hemmelighet at hun ga mange av impulsene til hans forkynnelse. ”Elskede, send meg 30 punkter om helvete”, er et ofte sitert nødrop fra ham fra en av hans mange reiser. Det kunne gå dramatisk for seg når han sto på talerstolen og nærmest ga liv til Judas Iskariot der han gikk omkring i fortapelsen og telte sine 30 sølvpenger, og spurte alle han traff: - Hvor mye solgte du Frelseren for?
Hun var også predikant, faktisk en av de første, kvinnelige forkynnere i moderne kirkehistorie. Hun hadde lenge vært overbevist om at kvinner hadde samme rett til å forkynne evangeliet som menn, men det tok lang tid før hun selv tok mot til seg og holdt en preken. Det skjedde under en gudstjeneste William hadde ansvaret for. Idet han skulle gå opp på talerstolen, reiste hun seg og gikk opp midtgangen. – Jeg vil gjerne si noen ord, hvisket hun til ektemannen, som, med sin evne til å ta situasjoner på strak arm, erklærte: - Min hustru ønsker å tale.
”NEVER!”
I løpet av de seks første årene de var gift, fikk de fire barn. I denne tiden fikk William Booth forholdsvis vide fullmakter fra metodistkirken til å drive forkynnergjerningen slik han selv hadde tro for, men møteserier ulike steder. Men i 1861 ville kirkens årskonferanse at han skulle bli pastor i en menighet, og at eventuell reisevirksomhet fikk komme i andre rekke. Det sto hardt mot hardt, og William begynte å vakle. Det forsto Catherine, som satt på galleriet, og hun reiste seg opp og ropte sitt berømte ”Never!” (Aldri!)
I de neste fire årene var William en uavhengig metodistpredikant som hadde møteserier der hvor han ble invitert, og hvor familiens utkomme i stor grad var basert på gaver fra bemidlede støttespillere. Slik bygget familien opp en ny tilværelse.
FANT LIVSOPPGAVEN
Historien om hvordan William Booth på sin nattlige vandring gjennom øst-London om kvelden 2. juli 1865 fikk kallet til å starte det arbeidet som senere ble Frelsesarmeen, er fortalt mange ganger. Da han trådte innenfor dørstokken hjemme, sa han: - Kate, jeg har funnet min livsoppgave.
Catherine, som fire år tidligere hadde skrevet at hun hadde lovet William at dersom han tok skrittet og brøt med metodistkirken, skulle hun ikke si ett bebreidende ord, om det så førte dem til fattighuset. Hun forsto at nå sto de foran enda et oppbrudd. Familien talte nå seks barn. Skulle de enda en gang kaste seg ut i det usikre? Men det tok bare noen øyeblikk før tvilen vek, og hun følte ro rundt det mannen hadde sagt. – Vi har tidligere stolt på Gud når det gjelder vårt utkomme, og vi kan gjøre det igjen.
- Den kvelden ble Frelsesarmeen født, skrev William Booth mange år senere.
TIL DØDEN SKILTE
Ekteskapet som ble inngått denne junidagen for mer enn 150 år siden, varte i 35 år. Våren 1888 ble det konstatert at Catherine led av brystkreft. Ti år tidligere hadde organisasjonen som ble født den sommerkvelden i 1865 skiftet navn fra ”Den kristne misjon” til Frelsesarmeen, og den litt autoritære styreformen som hadde fått utvikle seg i bevegelsen, ble rendyrket, og man innførte militære grader og uniformer. William Booth selv hadde fram til da vært ”generalsuperintendent”, nå ble han general. Medarbeiderne ble løytnanter og kapteiner, og etter hvert kom også andre titler til.
Allerede i 1880 begynte Frelsesarmeen å ekspandere til andre land, og William brukte stadig mer tid på reisefot verden over. Catherine holdt seg innenfor Englands grenser, men var en aktiv predikant også etter at sykdommen var konstatert. Siste gang hun opptrådte offentlig var i 1889. Da var hun så utmattet etter å ha holdt sin preken at hun måtte hvile i en time før man kunne kjøre henne hjem. Parallelt med at hennes sykdom utviklet seg, skrev William på boka der han la fram sin storslagne sosiale plan for rehabilitering av samfunnets tapere: ”In Darkest England – and the way out”. Den kom ut få uker før Catherine døde en oktoberdag i 1890.
Catherine og William Booth var begge født i 1829. Catherine var bare 61 år da hun døde, mens William levde til han ble 83. Han giftet seg aldri igjen, men brukte resten av sitt liv til å reise verden over og holde foredrag og lede møteserier. Ett av sine siste utenlandsbesøk gjorde han til Norge, våren 1912. Ansvaret for den daglige driften av Frelsesarmeen overlot han til sønnen Bramwell, den eldste av de i alt åtte barna som ble født i ekteskapet som bidro til å endre historiens gang.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
