Vi begynner med en bok - og så tar vi det derfra

I den vesle dagligstua til mannlig avdeling på Krigsskolen i Enebakkveien 15 da jeg var kadett i perioden 1971-73 lå det en årgang av Krigsropet fra 1904. Jeg brukte mye tid på den årgangen, bladde i den, leste i den og noterte meg både utsagn og fakta. En av dem jeg leste om var major Julius Amundsen, som på det tidspunkt var divisjonssjef i Kristiania. Høsten 1904 døde han, bare 46 år gammel.

Et annet sted i krigsskolebygget som jeg brukte mye tid i var biblioteket i skolens andre etasje.
Her var det bøker overalt, blant annet gamle årganger med innbundne krigsrop. Mine foreldre var kadetter ved den samme skolen drøyt 20 år tidligere. De påsto at mesteparten av bøkene i hyllene på begynnelsen av 70-tallet var de samme som på slutten av 40-tallet, og at boksamlingen stort sett besto av brigadér Bernhard Fjærestrand boksamling, som han skal ha skjenket krigsskolen (Fjærestrand døde i 1951).

Bok
En av bøkene jeg fant den gang, som jeg leste da, og senere skaffet meg, var Carl Breiens lille bok om nettopp Julius Amundsen. Den kom ut i 1928.
Da jeg rundt 1990 ble bedt om å bidra til Charles Norums antologi med offisersportretter, var Julius Amundsen en av dem jeg ble bedt om å skrive om. Selv bodde jeg i Askim den gang; Julius var fra Herland; rene naboen. Breiens bok ble en viktig kilde til den artikkelen, som jeg senere har gjenbrukt og bearbeidet i andre sammenhenger.
Så er det jo slik at det å skrive er en dynamisk ting. Jeg har ikke tall på alt jeg har skrevet der jeg senere har snublet over andre informasjoner som kunne utdype, dels det jeg leste for 50 år siden, dels det jeg skrev for 30 år siden.

Pionerer

Jeg har i andre sammenhenger skrevet litt om kjærlighetshistorien til Josefine Kraft og Julius Amundsen.
Hun var fra Halden; forholdet mellom dem var avsluttet på grunn av hans drikking, men i 1887 ble begge frelst og fant sammen igjen.
Da Frelsesarmeen kom til Kristiania, der de bodde, i 1888, meldte de seg til tjeneste, og var de første som ble utnevnt til kapteiner i den nye bevegelsen.
Da var begge om lag 30 år, og blant de eldste i den nye armeen. De fikk da også tidlig store ansvar.

Familie
Josefine og Julius hadde ingen barn på dette tidspunktet.
Først rundt 1903 kom det en datter i heimen.
Hun fikk navnet Vilbjørg. Det var nok et sjeldent navn den gang også – i dag er det fem norske kvinner som heter Vilbjørg.
I 1910 døde også Josefine Amundsen, 50 år gammel. Sju år gamle Vilbjørg ble dermed foreldreløs.
Et annet offiserspar, Kristine og Oskar Svendby, tok henne til seg og inkluderte henne i sin allerede store barneflokk.
Her vokste hun opp. Som ung var hun med i Stabssangbrigaden, og i 1926 giftet hun seg med den jevngamle musikanten Jakob Heier. De tilhørte i utgangspunktet «3. korps», senere ble det Majorstua.

Jakob
Da jeg gikk på Majorstua skole på 1960-tallet var Jakob Heier den ruvende, synlige lederen av skolemusikkorpset Peik-guttene (senere bare Peik og enda senere det blasse «Majorstuens skolemusikkorps).
Jeg spilte ikke der, men husker flere 17. mai-fester i Templet dit han kom, i Peik-bunaden til korpsets nasjonalfest og leste «Norsk freske» av Gunnar Reiss-Andersen.
En buldrende framføring, må det være lov å mene; senere fikk skuespilleren Claes Gill meg til å tenke på Jakob Heiers framføring av «Norsk freske». Han leder Peik-guttene i mer enn 20 år.
Jakob Heier var i mange år en sentral person i Frelsesarmeens musikkliv, både i hovedstaden og med tanke på musikantleirer og samlinger.
Mot slutten av livet flyttet han til Danmark, der hans og Vilbjørgs datter bodde; det er uklart om Vilbjørg da var gått bort, eller om de flyttet nedover sammen.
Jakob Heier døde i 1995 og ble begravd i Oslo.

Mai 2023 - Nils-Petter Enstad

«Utpostkrig»

«Utpostkrig» er et ord jeg husker, blant annet fra min tid som korpsleder og frelsesoffiser. Alle korps, selv de i hovedstaden, hadde utposter som ble definert inn i menighetens portefølje. Noen ganger ble utposter oppgradert til eget korps; det skjedde for eksempel med utposten Knapper, som i 1941 ble etablert som Nord-Odal 2. korps.

Noen korps hadde mange utposter, andre bare noen få. Å ha mange utposter kunne være både et slit og en ressurs; hadde man mange utposter hadde man også et stort omland både med tanke på områder man både kunne ha møter i og hvor man kunne samle inn midler til driften i «hovedbølet».
Noen ganger kunne det vel være litt uenighet om hvilke korps som hadde ansvaret for hvilke utposter. Her kan jeg vel bekjenne at jeg som korpsleder i Nannestad reiste blant annet til Kløfta i både vår- og høstinnsamlingen; Kløfta tilhørte Lillestrøm korps, men verken offiserer eller soldater fra Lillestrøm reiste noen gang dit.

Ville man vite hvilke korps som hadde ansvaret for de ulike utpostene, måtte man sjekke i den boka som het «Disposisjon over Frelsesarmeens stridskrefter i Norge, Island og Færøyene».
Den kom i ny utgave hvert år, og var definert som «et absolutt privat skrift» som «verken tillates bortlånt eller overlatt til andre enn de med autorisasjon fra HK har mottatt disposisjonen for bruk i forbindelse med sitt arbeid».
Dette kunne iblant gi seg utslag i at en korpsleder som var løytnant nektet å la sin assistent, som var kadett eller korpshjelper, så mye som å se i «Disp’en», som den gjerne ble kalt.
For alle praktiske formål var imidlertid ikke «Disp’en» noe annet enn en oppdatert telefonkatalog.

Fra utgaven som er datert november 1962 har jeg scannet oversikten over utpostene til henholdsvis Arendal korps og Grimstad korps. Jeg ser at jeg i dag bor på en av utpostene til Grimstad korps, men det er få lokale som har noen klar erindring av at Frelsesarmeen hadde utpostmøter her på Rykene. Til nød husker noen at de kom og holdt juletrefester av og til.

Siste gang jeg kan huske å ha vært med om – enn si arrangert – et utpostmøte var da Askim korps hadde besøk av evangelistparet Ruth og Olav Kvam; det må ha vært i 1987 eller ‘88, tror jeg.
De var der en helg. Korpset hadde ikke offiserer men ex-offisersparet Enstad tok på seg å arrangere søndagsmøtene.
Lørdag kveld arrangerte vi møte i Knapstad misjonshus og det samlet faktisk en del mennesker.

Jeg har ikke noe behov for å være nostalgisk på utpostkrisgens vegne, men den var – og er – en del av Frelsesarmeens historiske arv, den også.

03.10.22
NPE

Jevnaker korps – eller da tre unge jenter åpnet ilden

Når jeg kommer til et sted der jeg ikke har vært før, eller ikke har vært på lenge, og jeg vet at Frelsesarmeen har virksomhet der, holder jeg alltid minst «et halvt øye» på om jeg skulle få øye på Frelsesarmeens lokale.

Forleden var jeg på Jevnaker på Hadeland, og rent tilfeldig oppdaget jeg Frelsesarmeens lokale.
Det er et lokale jeg bare har vært i én enkelt gang før, og det er minst 55 år siden.
Jeg tok noen bilder, og da jeg kom hjem leste jeg meg litt opp på menighetens historie.

I boka «50 års korstog»
heter det at arbeidet ble startet 8. desember 1896, og at de første offiserene var kaptein Sofie Bergstrøm og løytnant Klara Thilo. En nokså klassisk invasjonsstyrke fra Frelsesarmeens historie med andre to: To helt unge mennesker som får et stort ansvar.
Men jeg fikk lyst til å vite mer om dette korpset – ett av mange i Frelsesarmeen i Norge, og ett man egentlig ikke hører så mye om eller fra. Og nå som så mye er tilgjengelig digitalt, er også den typen gravearbeid blitt mye enklere.
Arbeidet ble startet i desember 1896 og allerede i februar året etter ble den første frelsessoldaten innvidd. Man var i gang!
Det var jeg også, og jeg begynte å grave.

Noe av det første jeg oppdaget,
var at det var ikke bare to unge pionérer som «åpnet tilden» på Jevnaker i 1896; det var faktisk tre.
Den tredje het løytnant Laura Ellefsen.
Hvorfor ikke hun er med i Tandbergs fortelling er ikke godt å si, men jeg har også opplevd andre eksempler på at hans historiefortelling kunne være litt omtrentlig når det gjaldt presisjon.

Når man går gjennom Tandbergs bok,
oppdager man fort at den vrimler av navn på frelsesoffiserer som man senere ikke har hørt noe mer om eller fra.
Ikke minst gjelder dette de mange unge, kvinnelige offiserene som var med og åpnet korps.
Mange av dem gjorde det sikkert tapper, men svært kortvarig tjeneste.
Forklaringen på at det ble slik kan kanskje forklares med to faktorer: Den ene er de hyppige forflytningene, hvor man var fra et par uker til et par måneder på hvert sted; den andre det faktum at dette var unge mennesker som på et tidspunkt følte behov for å falle til ro, få et mer regelmessig liv, et liv med ektefelle og familie.

Jeg har i lang tid
ofte tenkt på alle disse unge, kvinnelige frelseskrigerne: Hvor ble de av?
Når jeg nå likevel har tatt for meg Jevnaker korps, tok jeg også for meg disse tre unge åpningsoffiserene: Kaptein Sofie Bergstrøm, løytnant Klara Thilo og løytnant Laura Ellefsen.
Felles for dem alle tre er at de forsvinner forholdsvis fort fra Krigsropets digitalisert utgaver på nasjonalbibliotekets nettsider.
Ingen av dem ser ut til å være frelsesoffiserer lenger rundt 1898/1900.

Når det gjelder Sofie Bergstrøm
er det nærmeste jeg har funnet, og det behøver ikke være «vår» Sofie, to klipp fra avisa Telen (Notodden) fra 1966/67.
Klippet fra 1966 omtaler hennes 80-årsdag. Det vil si at hun var født i 1876, og var med andre ord 20 år i 1896.
Hun har tydeligvis bodd litt rundt omkring, og kom til Notodden fra Kragerø, heter det i omtalen.
Hennes viktigste interesse, utenom sitt daglige arbeid, har vært «misjonsforeningen», heter det.
Notisen fra 1967 handler om at hun er gått bort.
«Vår» Sofie? Umulig er det ikke!

Klara Thilo
har jeg funnet litt mer om.
Hun var født i Farsund i 1877 og var altså 19 år i 1896.
Om henne kan man lese i et forum knyttet til Arkivverket.no at hun i september 1898 giftet seg med Ole Anton Marthinsen. Han var født i 1872 på Jevnaker.
De ble viet hos sorenskriveren på Ringerike.
På 1890-tallet var det ikke uvanlig at de som sluttet seg til Frelsesarmeen meldte seg ut av statskirken; dette kan være forklaringen på den borgerlige vielsen.
Ekteparet fikk to sønner.
Ved folketellingen i 1900 bor familien på Jevnaker, men ved folketellingen i 1910 bor foreldrene hver for seg.
Ole Anton bor fortsatt på Jevnaker, mens Klara og hennes to sønner bor i Kristiania.
Noe tidspunkt for Klaras bortgang har jeg ikke klart å finne. De to sønnene døde i henholdsvis 1971 og 1974.

I Krigsropet fra 1895 og 1896
har jeg funnet to sangtekster signert Klara Theilo.
På denne tiden var det svært vanlig at frelsessoldater skrev sangtekster på kjente melodier og sendte dem til Krigsropet.
Det kan virke som om terskelen for å få dem på trykk var svært lav, uten at jeg med det har sagt noe om tekstene fra 18-19 år gamle Klara.
Hun var som nevnt født i Farsund, men i teksten fra 1895 står hun oppført som soldat i Kristiania 3. korps og året etter som kadett i Drammen.

Laura Ellefsen til slutt.
Faktisk er det litt rart at Tandberg har glemt/oversett henne i sin kortfattede omtale av åpningen på Jevnaker, for hun er faktisk den eneste av de tre, ut fra det jeg kan se, som ble værende i Frelsesarmeen.
Hun var født i 1876.
De tre åpningsoffiserene til Jevnaker var altså to 20-åringer og en 19-åring.
Dette gjaldt nok svært mange av de som ble sendt rundt som pionérer for Frelsesarmeen i Norge i disse årene.
Laura er den av de tre som har vært mest aktiv når det gjaldt å rapportere til Krigsropet.
I juni 1898 er hun stasjonert i Arendal korps.
I 1900 står hun oppført som Laura Amle i folkeregisteret for Haugesund, sammen med ektemannen Johan Amle, som er fire år eldre enn henne.
I samme husstand er oppført en Asbjørg Amle, født i 1900. Hun er oppført som «ugift tjenestepike», men det er vel mer sannsynlig at dette er Laura og Johans datter.
Her opplyses det også at Laura er født i Bergen.

I 1914 utvandrer familien til USA og slår seg ned i Salt Lake City, i mormonerstaten Utah.
I 1926 skriver Laura to artikler i det norsk Krigsropet der hun i den ene forteller om sin aktivitet i Frelsesarmeens korps i Salt Lake City, blant annet som kasserer i «The Leauge of Mercy», som var/er en viktig aktivitet i mange amerikanske korps.
I den andre artikkelen ser hun litt bakover til tida i Norge, og passer på å nevne at selv om man i Norge stort sett forbinder Utah med mormonerkirken, kom hun til USA som salvasjonist.

Laura var 48 år gammel da hun skrev disse hilsener til det norske Krigsropet.
Jeg har ikke klart å finne ut noe om hennes liv i USA, hvor mye familie hun hadde og når hun eventuelt døde.

På mange måter er det slik med navn som dukker opp i historien.
Noen ganger blir det med det ene glimtet; andre ganger kan man finne ut litt mer og så blir det en liten fortelling av det.

Arendal, 17. september 2022
Nils-Petter Enstad

Frelsespioneren som forsvant

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det var mange som meldte seg til tjeneste i Frelsesarmeen i løpet av de første ukene og månedene etter at man «åpnet ilden» 22. januar i 1888. De fleste var unge og nokså nyfrelste. Mange av navnene skinner i historien den dag i dag, mens andre er helt glemt. Dette er fortellingen om en av de som forsvant fra historien.

I april samme år ble de to første, norske frelsesoffiserene utnevnt. Det er var to 18-åringer: Bertha Hansen og Carl Breien.
At disse ble henholdsvis nummer én og to på offisersrulla, var nok litt tilfeldig; det var mange som meldte seg på den tida. Som nummer tre på offisersrulla ble en Christine Olsen oppført. Hun kom fra England og var trolig blitt frelsesoffiser der. I hvert fall ble hun omtalt som «kaptein» med det samme hun kom til Norge, i august 1888. Fortellingen om henne er dramatisk nok, men den må tas i en annen sammenheng
Både Bertha Hansen og Carl Breien «gikk gradene» i Frelsesarmeen og var både kadetter og løytnanter før de ble utnevnt til kapteiner – om enn etter bare noen uker på hvert trinn.
Andre, som ekteparet Josefine og Julius Amundsen, ble utnevnt til kapteiner fra dag én. I januar 1889 kunne Krigsropet melde at «soldat Amundsen og frue» var utnevnt til kapteiner og beordret til Kongsberg. I juni samme år ble «offiseraspirant Korneliussen» også utnevnt til kaptein.

Davida
Blant de som meldte seg i disse første, hektiske månedene var også en 30 år gammel lærerinne (det het så den gangen!) fra Drammen. I Krigsropet for 21. juli 1888 meldes det at «soldat Davida Brenmehl» er forfremmet til kadett. Hun er «vår dame» i denne fortellingen.
Davida Brenmehl var født 30. august 1858 i Drammen, og døpt i Strømsø kirke 17. oktober samme år. Hennes foreldre var «kjøpmann Wilhelm Brenmehl og fru Davidia Dietrichs».
I følge en folketelling fra 1885 bodde hun på det tidspunkt fremdeles i Drammen, var ugift, og bodde sammen med sin mor. Moren er oppført som enke.
Det var bare to personer i hele landet som bar dette sjeldne fornavnet i 1885; det var mor og datter.
Det er fremdeles et uvanlig navn: I følge Statistisk Sentralbyrå var det i 2017 bare fire kvinner som hadde Davida som eneste fornavn, og det var sju som hadde det som sitt første fornavn.
Hun kalles også Davidia i noen kilder. Det er heller ikke blitt noe motenavn: Det er «færre enn fire» har Davidia som fornavn, ifølge SSB.

«Voksen»
Davida fylte 30 år det året Frelsesarmeen kom til Norge, og må regnes som en av de virkelig voksne som meldte seg til tjeneste.
Hun hadde arbeidet som lærer, noe som nevnes i flere sammenhenger i løpet av den korte tiden hun var frelsesoffiser.
På denne tiden var lærerutdanningen i Norge fremdeles i sin barndom.
Kvinner som valgte læreryrket kvalifiserte seg stort sett gjennom selvstudier; en løsning som nok forutsatte at man kom fra forholdsvis «solide» hjem hva økonomi angikk.
Det gjorde Davida.
Det var ellers først i 1890 at Stortinget vedtok en lov om lærerutdanning i Norge.
De fleste som meldte seg til tjeneste som frelsesoffiser hadde bakgrunn i servicenæring, husposter og industri. Davida var dermed et unntak for denne regelen.
I januar 1889 ble hun forfremmet fra kadett til løytnant.

Oppgaver
Det finnes ingen oversikt over hvor hun var stasjonert og hva hun kan ha hatt av oppgaver i Frelsesarmeen, før man i juli 1889 kan lese i Krigsropet: «Løit. Brenmehl afreiste med 6 Kadetter til Fredrikstad forrige Uge. Vi skal for en tid have en Depotafdeling for Opfostring af kvindelige kadetter i denne By. Kadetternes Tid er optaget med Møder, besøg hos fattige og Krigsforberedelser. De er alle lykkelige, Sjæle frelses og Korpset gaar fremad. Kapt. Olsen fører Kommandoen».
I 1889 hadde ikke Frelsesarmeen fått noen organisert offisersutdannelse ennå.
Til nød hadde man en kortvarig – om noen – kursing av de unge som meldte seg til tjeneste.
Mange ble sendt rett ut på feltet med rang som kadett, uten noen annen opplæring enn den lederen deres – som også gjerne var helt ung og fersk – ville kunne gi.
Men var det mulig å få det til, samlet man noen unge til «Møder, besøg hos fattige og Krigsforberedelser».
Det ser ut til at Davida var den som tok seg av undervisningen.
Med sine 31 år var hun en forholdsvis voksen dame, og gitt hennes bakgrunn som lærer, var det ikke unaturlig at hun fikk et slikt ansvar.
I august 1889 har hun et lengre innlegg i Krigsropet der hun dels forteller om arbeidet i Fredrikstad, men i hovedsak avlegger sitt eget, brennende vitnesbyrd.

Kaptein
I løpet av tiden i Fredrikstad ble hun forfremmet til kaptein.
I lokalavisa for Drøbak, «Akershus Amtstidende» (også kjent som «Amta»), heter det i en annonse fra 11. januar 1890: «Lørdag stort Lov- og Takmøte, der ledes af Kaptein Brenmehl, der før har været Lærerinde. Zitherspil og Sang».
Korpset i Drøbak var ett av de mange som ble åpnet under Frelsesarmeens første arbeidsår i Norge; det skjedde i oktober 1888.
I 1890, muligens i forbindelse med at kvinnegarnisonen i Fredrikstad ble avviklet, fikk kaptein Davida Brenmehl andre arbeidsoppgaver.
Igjen en annonse fra Amta, denne gang datert 9. august: «Lørdagaften og Søndag store Møder hele Dagen ledet af Adjutant Tucher, der blæser på nysølvkornet og Kaptein Brenmehl fra Krigsskolen».
I Krigsropet på denne tiden finner man også flere annonser om møter der adjutant Tucker og kaptein Brenmehl deltar.
«Adjutant Tucker» var den engelske frelsesoffiseren Edward Tucker, som regnes som Frelsesarmeens første sjefsekretær (nestkommanderende) i Norge.
I historieboka fra 1937 heter det bare at han kom til Norge for å assistere major Sowton. Han hadde sitt velkomstmøte på nyttårsaften 1889, og fra det møtet rapporters det at han framførte en solosang på norsk. Trolig har kaptein Brenmehl vært sekretær for Tucker, muligens også for Sowton, og vært tolk for førstnevnte.
I Krigsropets julenummer for 1890 står det en hilsen signert alle offiserene ved hovedkvarteret. Kaptein Davida Brenmehl er en av de i alt 15 offiserene som utgjorde staben ved hovedkvarteret den gang. Deretter blir det taust om Davida Brenmehl i Frelsesarmeens kilder.

Drammen
I folketellingen fra 1900 er hun igjen registrert som bosatt i Drammen. Som yrke står oppført «privatlærerinde» - kanskje et annet ord for «guvernante», eller et signal om at hun ga privatundervisning i diverse fag. Samtidig står det at hun «lever hovedsagelig af Formue».
Begge foreldrene hennes var døde på dette tidspunkt, og formuen det henvises til har trolig vært en arv.
I 1910 bor hun fremdeles i Drammen.
Nå omtales hun som «forhenværende Lærerinde», og det heter at hun hovedsakelig lever av oppsparte midler. Men fremdeles er hun bare 52 år.
Er det sykdom som gjør at hun tilsynelatende ikke er i arbeid?
Hvordan skal det forstås at hun «hovedsakelig lever av oppsparte midler»?
Er det snakk om arven etter foreldrene?
I 1910 har hun ingen søsken i live, og ingen av de tre søsterene etterlot seg barn. Og de kom fra en «solid» familie hva økonomien angikk.
Kanskje er dette også noe av forklaringen på at hennes offiserskarriere ble så kort?
Møtene med hverdagen kan noen ganger tære på idealismen.
Adressen i 1910 er den samme som ti år før: Hofsgaardgate 14 i Drammen.
Her bor hun i en leilighet på kvisten. Husleien oppgis å være 120 kroner året.
Det var folketellinger både i 1920 og 1930, men disse er ikke digitalisert ennå.
Det har derfor ikke latt seg gjøre å få bekreftet om Hofsgaardsgate 14 var hennes adresse resten av livet.

Gammel dame
Hun ble en forholdsvis gammel dame.
I lokalavisa for Drammen kan man i slutten av november 1942 finne følgende melding:

«Vår kjære
Davidia Brenmehl
døde i går aftes.
Dammen 27. november 1942.
Anna og Halvor Andreassen.
Bisettes i Krematoriet tirsdag kl. 13.15.»

Hun ble 84 år gammel og den siste gjenlevende i sin familie.
To av de tre søstrene henne døde som unge og ugifte. Den tredje var gift, men døde barnløs i 1902, 40 år gammel.
Om ekteparet Andreassen som satte inn dødsannonsen var noen fjernere slektninger, venner eller vertsfolket hennes blir bare gjetting.
Det er mange ubesvarte spørsmål man sitter igjen med etter å ha snublet over frelsesoffiseren Davidia Brenmehl.
Hvorfor ble tjenestetida hennes så kort?
Hvordan ble livet hennes etter det?
Holdt hun noen kontakt med bevegelsen som hun hadde gått inn som 30-åring?
Hun var frelsesoffiser i en tid da Frelsesarmeen ble latterliggjort og nærmest forfulgt.
Da hun døde var Armeen for lengst blitt en anerkjent, respektert og avholdt del av det norske kristenlivet.

Denne teksten er dels et sammendrag, dels en oppdatert versjon av et kapittel i min bok «Frelseskrig i Østfold» (Askim, 2017).
Takk til Oddbjørn Johannessen ved Universitet i Agder og Kirsti Arctander i «Slekt og Data» for tålmodig søk i diverse kilder under arbeidet med historien om Davida.
I mangel av et bilde av Davida, er tegningen øverst i teksten ment å beskrive de mange kvinner og menn som meldte seg til tjeneste i Frelsesarmeen.

Boklansering

Frelsesarmeens Historiske Selskap innbyr med dette til lansering av boka «Så lenge…» - William Booth for 100 år siden – og i dag.

Boka lanseres i Frelsesarmeens lokale på Grønland i Oslo – Lakkegata 15 – lørdag 27. oktober kl. 13.30.

Boka er laget i forbindelse med at det i år er 100 år siden William Booth døde.




Boka er en antologi redigert av Nils-Petter Enstad med bidrag fra W. Bramwell Booth – Anne Christiansen- Hallgeir Elstad – Marta Maria Espeseth – Gudrun Lydholm – Jostein Nielsen – Emil Skartveit – Sten Sørensen.
Noen av forfatterne vil være til stede ved lanseringen.
William Booth huskes først og fremst som grunnlegger av Frelsesarmeen, men han huskes også som sosialpolitisk reformator og for sine mange sterke fyndord og utsagn.

En rekke forfattere har i denne boka tatt for seg noen av de mest kjente William Booth-utsagnene for å se på om de har noe å si oss 100 år etter hans død. Er fyndord som «Andre!», «Så lenge kvinner gråter som nå...», «Mine beste menn er kvinner», «Politikk uten Gud», og «Blod og ild» bærekraftige og gyldige i vår tid? De som har bidratt til denne boka mener det…

Boka lanseres i Frelsesarmeens lokale på Grønland, Lakkegata 15, lørdag 27. oktober kl. 13.30. Noen av forfatterne vil være til stede. Enkel servering.

I forkant av lanseringen arrangerer Frelsesarmeens Historiske Selskap en historisk byvandring på Grønland. Denne begynner klokka 12, og vil vare om lag en time. Pressen (og andre) er velkommen til å delta også på denne.

Julegryter i 110

Av Nils-Petter Enstad

Frelsesarmeens julegryter er et innarbeidet og selvsagt trekk i førjulsbildet i mange norske byer. I år er det 110 år siden de ble satt ut første gang i Norge. Det skjedde 10. desember 1901 i forbindelse med at det var kommunevalg den dagen.

Tradisjonen med Frelsesarmeens julegryter er like internasjonal som bevegelsen selv er det. Ideen kom opprinnelig fra USA, der denne innsamlingsformen ble tatt i bruk første gang i San Francisco i 1894. Foranledningen var at lederen for Frelsesarmeens arbeid i byen, kaptein Joe McFee, hadde bestemt seg for å innby byens mange uteliggere til en stor julemiddag. Amerika var i en økonomisk depresjon på den tida, og det var mange som var både fattige og hjemløse. Men det var en liten hake ved kapteinens plan: Han hadde ikke penger. Dermed gikk han til anskaffelse av en stor suppekjele, fikk den plassert på et sentralt sted, og utstyrte den med en plakat: ”Keep the kettle boiling” – Hold gryta kokende! Julaften hadde gryta kokt såpass at 1400 mennesker fikk sin julemiddag av Frelsesarmeen – og en ny tradisjon var skapt.

Norge
Sju år senere tok lederen for Frelsesarmeens sosialarbeid, Othilie Tonning, opp den samme ideen i Norge. I forbindelse med valgdagen hadde hun fått tillatelse fra politimesteren i Kristiania til å sette opp det som avisen ”Norske Intelligenssedler” beskrev slik: ”…gryder, hængende i et Stativ, på hvilket man vil fæste en Plakat med Indskriften: Til Julemad og Kul for Fattige”.
Grytene ble plassert på det Krigsropet kalte ”de mest befærdede steder i Kr.ania”. Tonning hadde regnet ut at for å skaffe mat og brensel til 400 fattige familier i hovedstaden, trengte hun 2000 kroner. Bare på valgdagen kom det inn 700 kroner, og dagen etter ytterligere 300 kroner. I alt var julegrytene ute i seks dager dette første året, og målsettingen om å samle inn 2000 kroner ble nådd med god margin. Blant gavene i gryta var også en herrering av gull, som giveren slapp ned i fordi han ikke hadde kontanter på seg.

Klesinnsamling
Det første året samlet man kun inn penger ved julegryta, men snart meldte det seg behov for å ta imot også andre typer gaver: Folk kom med klær som de gjerne ville gi bort. Og samtidig visste slumsøstrene hvor dårlig det ofte sto til med påkledningen i mange av de hjemmene de besøkte. Tonning så straks muligheten til å forene to behov, og sørget for at det ble plassert store kurver under hver julegryte. Her kunne folk komme med klær de ville gi bort og legge pakkene i kurvene. De store haugene med pakker kunne lett minne om pakkehaugen under et juletre.
Kanskje var det denne assosiasjonen som lå bak da Tonning i 1919 skapte nok en tradisjon, nemlig julegranen på Universitetsplassen. Othilie Tonning var ikke den som overlot noe til tilfeldighetene, og hun skal selv ha blitt med ut i skogen og pekt ut treet, som var en gave fra skogeieren. De første årene var det ingen seremoni eller markering knyttet til tenningen, men etter hvert ble dette en av de faste og populære adventtradisjonene i hovedstaden, men musikkorps, gang rundt juletreet og taler av så vel representanter for Frelsesarmeen som for offentlige myndigheter. Mange steder har det også utviklet seg en tradisjon for at ordføreren, kommunepolitikere og andre kjente personer i lokalmiljøet tar en tørn som «grytevakt». Andre steder kommer lokale artister og holder gratiskonserter ved julegrytene, for på den måten å trekke både folk og givere.
Forfattere som Erik Bye og Alfred Hauge har begge skrevet om sine møter med julegryta - Bye som ung journalist i en lokalavis ute på prærien; Hauge som liten gutt på sin første bytur til Stavanger.

Othilie Tonning
Othilie Tonning levde fra 1865 til 1931. Som ung var hun en politisk radikal kvinnesakskvinne og fritenker. Hun viste sin motstand mot de tradisjonelle kjønnsrolleforventningene ved å røyke sigar, gå med spaserstokk og bruke skalk på hodet. Håret klippet hun helt kort. Da hun opplevde en kristen omvendelse i Frelsesarmeen i Stavanger, ble det skrevet om det i byens aviser. Sigaren, skalken og spaserstokken forsvant, men det korte håret beholdt hun livet ut. Hun ble frelsesoffiser i 1891 og sjef for Armeens sosialarbeid i 1898. Dette ansvaret hadde hun til sin død.
Med sin ustoppelige kreativitet bidro hun til å skrive om Norges sosialpolitiske historie. I 1909 sto hun bak åpningen av det første aldershjemmet i Norge og i 1914 fikk hun startet ”redningshjem” for prostituerte. Hun satt tre perioder i hovedstadens bystyre, to av dem også i formannskapet, valgt inn på Avholdspartiets liste. I 1910 ble hun som en av de aller første tildelt den utmerkelsen kong Haakon VIII hadde innstiftet, nemlig Hans Majestet Kongens fortjenestemedalje i gull. Både i Oslo og Stavanger har hun fått gater oppkalt etter seg, men julegrytene som i år er satt ut for 111. gang er på mange måter det beste minnesmerket over en kreativ sosialpioner som fant utløp for sin ungdoms radikalisme på en helt spesiell måte.

Frelsesarmeens historiske selskap

Frelsesarmeens historiske selskap ble etablert lørdag 5. november. Stiftelsen skjedde i forbindelse med at Frelsesarmeens nye ressurssenter på Jeløy arrangerte ”Åpen læringsdag”.

Frelsesarmeens historiske selskap er åpent for alle som er interessert i Frelsesarmeens historie. Selskapet skal arbeide med å etablere møtepunkter for historieinteresserte, registrere dokumenter, musikk og annet materiale av historisk verdi, og gi ut publikasjoner; først og fremst en årbok.
Selskapet er åpent for medlemmer fra hele det norske frelsesarméterritoriet, som også omfatter Island og Færøyene.
Stiftelsesmøtet pekte ut et interimsstyre som skal utarbeide statutter for selskapet, definere mål og oppgaver fram til første ordinære årsmøte. Interimsstyret, som skal konstituere seg selv, består av Synneva Vestheim, Oslo, Rune Isegran, Moss, Emil Skartveit, Oslo, Per Arne Krumsvik, Askim og Nils-Petter Enstad, Askim.

Sendt Kristelig Pressekontor lørdag kveld