Det var vinteren 1893/94. Det var snart seks år siden Frelsesarmeen hadde gjort sitt inntog i Kristiania, og den «rare sekta», som noen oppfattet den som, var i ferd med å vinne en viss, motvillig anerkjennelse. Det hele hadde startet på Grønland i Oslo, og adressen Grønland 9, med menighetslokale, kontorer, undervisningslokaler og tjenesteboliger, var fremdeles sentral i organisasjonens virksomhet.
Høsten 1893 fikk ekteparet Josefine og Julius Amundsen (bildet) ordre til Grønland 9. Her skulle de ha ansvaret for Frelsesarmeens menighet på Grønland, og for utdannelsen av de unge menn som meldte seg til tjeneste som frelsesoffiserer.
Det barnløse ekteparet, som begge var midt i 30-årene, hadde vært med i Frelsesarmeen nærmest fra dag én. De var blant de eldste som meldte seg til tjeneste i 1888, og fikk tidlig store ansvar. Begge var opprinnelig fra Østfold; Josefine fra Halden og Julius fra Eidsberg.
Kuldevinter
Vinteren 1893/94 var særlig kald, og det ble avdekket flere tragedier i hovedstaden. Det ble meldt om flere tilfeller der uteliggere rett og slett frøs i hjel mens de sov under bordstabler eller forsøkte å finne husly under veltede båter langs Akerselva.
Noen trakk også inn i teglverkene og la seg til å sove ved ovnene.
En morgen ble en mann funnet død ved en slik ovn, han hadde lagt seg for nær ovnen, og hadde rett og slett brent i hjel.
Julius Amundsen, som selv hadde en fortid som alkoholiker og uteligger, bestemte seg for å gjøre noe med dette.
Hver kveld etter møtets slutt ble derfor det store møtelokalet ryddet og gjort om til losji for hjemløse. Hver natt resten av denne kalde vinteren sov mellom 200 og 300 menn på gulvet og på benker. Når de forlot lokalet om morgenen, fikk de med seg en matpakke og en flaske varm melk.
Innlosjeringen var ren oppbevaring, uten andre fasiliteter enn tak over hodet og varme. Men som en journalist i en av hovedstadsavisene så malerisk skrev: «... her i det varme, lune Lokale er det jo som et Paradis mod at ligge som et vildt Dyr, frysende i det fri...». Hovedstadsavisene var jevnt over meget positive i sin omtale av Amundsens initiativ.
Herberge
En av dem som også hadde sans for Amundsens initiativ, var kommandør Hanna Ouchterlony. Hun ble allerede den gang omtalt som «Frelsesarmeens mor» i Norge, ved at det var hun som hadde ledet de første møtene i januardagene i 1888. De ble holdt på den samme adressen som Julius Amundsen nå hadde brukt som midlertidig husville-losji.
Våren 1894 kom Ouchterlony tilbake til Norge som leder for arbeidet, og begynte straks å trekke i alle tenkelige – og noen ikke fullt så tenkelige – tråder for å få gjennomført et prosjekt hun mente Amundsen hadde vist nødvendigheten av: Et herberge for uteliggere.
En av dem hun oppsøkte, var direktøren for brennevinssamlaget – forløperen til det senere Vinmonopolet.
– Brennevinet har en stor del av skylden for denne elendigheten. Brennevinssamlaget plikter å bidra, var hennes knusende, logiske argument.
Om det var logikken eller andre ting som gjorde det: Direktøren bladde opp et betydelig beløp etter datidens standard. Dermed kunne Frelsesarmeen gå til anskaffelse av et hus i Urtegata 16 på Grønland, og kort før jul i 1894 ble det første herberget for uteliggere her i landet åpnet. I årene som fulgte, vokste dette arbeidet, og det ble åpnet herberger i en rekke norske byer. Det ble også etablert andre tilbud til menn som livet hadde fart hardt fram mot. Mest kjent er kanskje arbeidsmarkedsbedriften Elevator, som ble etablert i 1905.
Da var Julius Amundsen død. Det skjedde i 1904, og han ble bare 46 år gammel.
Men den tidligere uteliggeren hadde rett og slett bidratt til å skrive om vår sosialpolitiske historie.
En kortversjon av denne teksten er publisert i Klassekampen 9. januar 2024
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar