Den glemte Booth

Av Nils-Petter Enstad

Ekteparet Catherine og William Booth fikk i alt åtte barn.

Den eldste, William Bramwell, ble født nokså nøyaktig ni måneder etter foreldrenes bryllup i juni 1855, og deretter fulgte barna på rekke og rad. Den yngste, Lucy, ble født i 1868. Samtlige av dem vokste opp og levde til de ble voksne. Det var langt fra selvsagt i en så stor barneflokk på 1800-tallet, det være seg i England som i andre land.

I
Sju av de åtte barna kom alle til å spille framtredende roller i Frelsesarmeens historie, selv om tre av dem, datteren Catherine og sønnene Ballington og Herberth, trakk seg fra Frelsesarmeen etter konflikter med dels faren, dels den eldste broren Bramwell, som fra et tidlig tidspunkt var den som i praksis var Frelsesarmeens leder.
En annen av døtrene, Emma, omkom i en togulykke i 1904, bare 44 år gammel.
Familie Booth må ha hatt mye livskraft i seg. De fleste i barneflokken levde til de ble svært gamle, og seks av de åtte stiftet egne familie. I noen av disse var det til dels store barneflokker.

II
«Booth-barna» besto av tre sønner og fem døtre.
Den tredje av døtrene, og den sjette i barneflokken, het Marian Billups Booth og ble født 19. mai 1864. Mellomnavnet «Billups» hadde hun fått etter en venn av hennes foreldre.
Som nyfødt virket hun sprek og sunn; moren skrev i sin dagbok at hun var det største barnet hun hadde født til da. Men da hun var ti måneder gammel ble hun rammet av det som beskrives som «et anfall», og etter det utviklet hun seg sent.
I det forholdsvis sparsomme som finnes av litteratur om «den glemte Booth», har ingen definert noen diagnose på henne.
Ord som «disabled» forekommer her og der, men det kan ikke kalles en diagnose.
Da er kanskje mer trolig at hun led av epilepsi?
Epilepsi er, sammen med tuberkulose og spedalskhet, blant de mest mytebelagte sykdommer i menneskehetens historie.

III
Hennes søster Kate (Catherine Booth-Clibborn), som i Frelsesarmeens historie huskes som «Marskalken», og som selv var mor til ti barn, var bekymret for «Marie», som hun skal ha blitt kalt internt i familien.
Familien Booths medlemmer befant seg i veldig stor grad på den offentlige scenen. Kate var smertelig klar over at Marie, når det gjaldt intellektuelle evner, var «mye yngre enn alderen hennes skulle tilsi», som hun formulerte seg.
Men samtidig så hun søsterens kvaliteter. «Når hun bad, følte jeg alltid at avstanden mellom himmel og jord ble mindre. Hennes ord nådde alltid raskt fram til nådens trone», skrev hun etter at søsteren var død.

IV
Et fremtredende trekk ved Marian var hennes kjærlighet til barn. I den barnerike Booth-familien var det mange å øse sin kjærlighet over.
Hun hadde ingen formell oppgave i Frelsesarmeen, men fikk likevel offisersgraden «stabskaptein». Dette var en grad som lå i øvre enden av den nedre del av Frelsesarmeens gradssystem, og var plassert under major.
Hun opptrådte aldri offentlig, men kan ses på bilder fra William Booths gravferd i 1912.
Den svenske forfatteren Fanny Ekenstierna ga i 1931 ut en biografi om William Booth. Frelsesarmeens eget forlag i Norge ga den ut i norsk oversettelse, og i ny utgave igjen i 1959. Her nevnes Marian bare så vidt, og det heter at hun var «meget sykelig hele livet og kunne ikke gjøre noe aktivt arbeid i Frelsesarmeens tjeneste».

V
To av de yngre søstrene hennes skal ha vært dem som tok ansvar for Marian og de tok seg også av henne. Det var den barnløse Evangeline, og senere den yngste i flokken, Lucy, som var blitt enke forholdsvis tidlig.
Det «offisielle» bildet av Marian Booth viser en ung kvinne i bønn.
Hun døde 5. januar 1937, drøyt 72 år gammel.

Et Frelsesarmé-bryllup i 1893

I Krigsropets utgave datert 22. april 1893 fortelles det utførlig om et bryllup som hadde stått to uker før, 7. april, der to unge frelsesoffiserer giftet seg.

Meldingen dekket hele førstesiden i bladet, med bilde av de to unge. Bruden presenteres som «kaptein A. Kristoffersen» og brudgommen som kaptein «A. Sundal». Teksten i reportasjen har mer preg av et kåseri enn et referat, og med en del pussigheter, som det at seremonien gikk «uten noen av de latterlige kommentarer som nå og da inntreffer».
Vielsen som er referert i Krigsropet ble foretatt av oberst Richard Wilson, som på dette tidspunktet var leder for Frelsesarmeen i Norge. Men siden Frelsesarmeen ikke hadde vigselsrett ennå, var paret også viet ved en borgerlig seremoni i Trondheim. Vi skulle komme helt til slutten av det 20. århundre før frelsesoffiserer fikk rett til å vie brudepar også juridisk.
Litt søk i gamle krigsrop og andre kilder bringer klarhet i hva de to A-ene står for.
Bruden het Alvilde og brudgommen Albert Olai. Sistnevnte var født i 1869 og var altså 24 år da han giftet seg. Alvhilde var to år yngre. Begge var fra Kristiania.

Deretter
Det var ikke så lenge ekteparet Sundal tjenestegjorde som frelsesoffiserer.
Siste gang det refereres til Albert qua offiserstjeneste, er i 1894; året etter bryllupet.
Den første del av 1890-årene var det en del turbulens i Frelsesarmeen, både på grunn av organisatoriske og teologiske konflikter. Om det var slike årsaker til at de sluttet som offiserer, eller helt andre, får andre eventuelt finne ut av. Hyppige flyttinger var krevende nok for enslige og/eller barnløse par. Det ble ikke enklere når man var blitt en familie.
Ekteparet slo seg ned i Kristiania. Her etablerte Albert seg med forretning mens Alvilde startet det som i kildene omtales som en «afholds-café». Alberts forretning baserte seg på renholdsartikler. «Sæbeforretning» er ordet folketellingene bruker.
De fikk fire barn. Sønnen Daniel Andreas ble født i Bergen i desember 1893, mens døtrene Solveig og Marie begge ble født i Kristiana, henholdsvis i november 1896 og november 1898. En datter, Gunvor, døde som barn i 1902.

Sykdom og død
I en notis fra mars 1903 kunne Krigsropet melde at «kjøpmann Albert Sundal» var gått bort. Da hadde han vært syk en lengre periode, het det i notisen, som tydeligvis er skrevet av H.A. Tandberg. Han var redaktør for Krigsropet da, og refererer til et siste møte mellom seg og sin tidligere kollega.Han ble bare 34 år.
Alvilde, som satt igjen med tre barn mellom 9 og 5 år, levde enslig resten av livet. Hun drev mannens forretning videre, og overtok etterhvert en bygård på Grønland: Nordbygata 62. Her var det både forretning og leiligheter.
I Krigsropet nr. 4 for 1950 skriver Carl Breien om at hun har gått bort. Han kjente/husket henne fra sin tid som kaptein på Grønland 9.
Hennes kristne engasjement ser ut til å ha vært knyttet til Grønland kirke.

Oppsummering
Verken livet eller historien tar noen pauser, selv om enkelte hendelser og begivenheter blir frosset fast – som gjennom en bryllupsreportasje.

Tekst: Nils-Petter Enstad, med god hjelp fra Oddbjørn Johannessen og Hans Egil Hansen når det gjelder research

KALD VINTER OG VARMT LOSJI

Av Nils-Petter Enstad

Det var vinteren 1893/94. Det var snart seks år siden Frelsesarmeen hadde gjort sitt inntog i Kristiania, og den «rare sekta», som noen oppfattet den som, var i ferd med å vinne en viss, motvillig anerkjennelse. Det hele hadde startet på Grønland i Oslo, og adressen Grønland 9, med menighetslokale, kontorer, undervisningslokaler og tjenesteboliger, var fremdeles sentral i organisasjonens virksomhet.

Høsten 1893 fikk ekteparet Josefine og Julius Amundsen (bildet) ordre til Grønland 9. Her skulle de ha ansvaret for Frelsesarmeens menighet på Grønland, og for utdannelsen av de unge menn som meldte seg til tjeneste som frelsesoffiserer.
Det barnløse ekteparet, som begge var midt i 30-årene, hadde vært med i Frelsesarmeen nærmest fra dag én. De var blant de eldste som meldte seg til tjeneste i 1888, og fikk tidlig store ansvar. Begge var opprinnelig fra Østfold; Josefine fra Halden og Julius fra Eidsberg.

Kuldevinter
Vinteren 1893/94 var særlig kald, og det ble avdekket flere tragedier i hovedstaden. Det ble meldt om flere tilfeller der uteliggere rett og slett frøs i hjel mens de sov under bordstabler eller forsøkte å finne husly under veltede båter langs Akerselva.
Noen trakk også inn i teglverkene og la seg til å sove ved ovnene.
En morgen ble en mann funnet død ved en slik ovn, han hadde lagt seg for nær ovnen, og hadde rett og slett brent i hjel.
Julius Amundsen, som selv hadde en fortid som alkoholiker og uteligger, bestemte seg for å gjøre noe med dette.
Hver kveld etter møtets slutt ble derfor det store møtelokalet ryddet og gjort om til losji for hjemløse. Hver natt resten av denne kalde vinteren sov mellom 200 og 300 menn på gulvet og på benker. Når de forlot lokalet om morgenen, fikk de med seg en matpakke og en flaske varm melk.
Innlosjeringen var ren oppbevaring, uten andre fasiliteter enn tak over hodet og varme. Men som en journalist i en av hovedstadsavisene så malerisk skrev: «... her i det varme, lune Lokale er det jo som et Paradis mod at ligge som et vildt Dyr, frysende i det fri...». Hovedstadsavisene var jevnt over meget positive i sin omtale av Amundsens initiativ.

Herberge
En av dem som også hadde sans for Amundsens initiativ, var kommandør Hanna Ouchterlony. Hun ble allerede den gang omtalt som «Frelsesarmeens mor» i Norge, ved at det var hun som hadde ledet de første møtene i januardagene i 1888. De ble holdt på den samme adressen som Julius Amundsen nå hadde brukt som midlertidig husville-losji.
Våren 1894 kom Ouchterlony tilbake til Norge som leder for arbeidet, og begynte straks å trekke i alle tenkelige – og noen ikke fullt så tenkelige – tråder for å få gjennomført et prosjekt hun mente Amundsen hadde vist nødvendigheten av: Et herberge for uteliggere.
En av dem hun oppsøkte, var direktøren for brennevinssamlaget – forløperen til det senere Vinmonopolet.
– Brennevinet har en stor del av skylden for denne elendigheten. Brennevinssamlaget plikter å bidra, var hennes knusende, logiske argument.
Om det var logikken eller andre ting som gjorde det: Direktøren bladde opp et betydelig beløp etter datidens standard. Dermed kunne Frelsesarmeen gå til anskaffelse av et hus i Urtegata 16 på Grønland, og kort før jul i 1894 ble det første herberget for uteliggere her i landet åpnet. I årene som fulgte, vokste dette arbeidet, og det ble åpnet herberger i en rekke norske byer. Det ble også etablert andre tilbud til menn som livet hadde fart hardt fram mot. Mest kjent er kanskje arbeidsmarkedsbedriften Elevator, som ble etablert i 1905.
Da var Julius Amundsen død. Det skjedde i 1904, og han ble bare 46 år gammel.
Men den tidligere uteliggeren hadde rett og slett bidratt til å skrive om vår sosialpolitiske historie.


En kortversjon av denne teksten er publisert i Klassekampen 9. januar 2024

«Ullstrømper til Afrika» - og andre fortellinger

Av Nils-Petter Enstad

I 1963 ga forfatteren Arthur Klæbo ut ei bok på Lutherstiftelsens forlag som het «Ullstrømper til Afrika». Tittelen kunne virke ironisk, sånn ved første øyekast, men boka var båret av en dyp respekt for det arbeidet misjonsforeninger over hele landet drev, der de blant annet strikket strømper sokker, ikke for å sende dem til Afrika, men for å selge dem eller lodde dem ut, og slik skaffe penger til misjonsarbeid i – blant annet – Afrika. Sunnmøringen Klæbo var vokst opp med denne kulturen; hans mor var en aktiv misjonskvinne i Volda.

Denne innledningen har ingenting med det følgende å gjøre, utover en påminning om at for mange norske kristne har «misjon» og «Afrika» var synonyme begreper, til tross for at kristendommen har vært i Afrika mye lenger enn i Europa, for ikke å si Norge, og at kanskje så mye som hovedtyngden av verdens kristne befinner seg nettopp i Afrika.
Det har vært mange norske misjonærer som har arbeidet i Afrika i årenes løp, også utsendinger fra Frelsesarmeen. For drøyt 100 år siden, i 1921, reiste denne gruppen unge frelsesoffiserer fra Norge til Sør-Afrika.
Bildet av de åtte, som sto i Krigsropet, er kanskje en fortelling i seg selv, men også åtte ulike fortellinger.
Gruppen besto av tre ektepar og to kvinnelige offiserer. Dette er kortversjonen av disse fortellingene.

Martha og Alfred Salhus
hadde vært offiserer i Norge i noen år da de reiste til Sør-Afrika. De hadde giftet seg i 1917.
De ble boende i Sør-Afrika resten av livet.
De fikk mange ansvarsfulle oppgaver i Frelsesarmeens tjeneste, blant annet ti år som territorialledere i territoriet Vest-Afrika.
De ble pensjonert som oberster, og det var nok en viss undring blant norske salvasjonister hvorfor de ikke fikk kommandør-rang.
Mange satt nok med en følelse av at terskelen for å bli kommandør var langt lavere dersom man hadde, la oss si, svensk statsborgerskap, eller britisk.
Alfred Salhus døde i 1968, 76 år gammel. Martha Salhus døde i 1978, 86 år gammel.

Margit og Elias Kristoffersen
var nyutnevnte offiserer fra krigsskolen da de reiste ut til Afrika.
De var gift før de begynte på krigsskolen, og ved ordinasjonen fikk de rangen «prøvekaptein», som det var en viss praksis for å gi ektepar som fullførte krigsskolen sammen.
Også ekteparet Kristoffersen, som endret skrivemåten på slektsnavnet til det mer anglofile Christoffersen, ble i Sør-Afrika resten av livet.
Elias døde i 1956, kort tid etter at ekteparet var blitt pensjonert med brigadérs rang, mens Margit levde til 1968.
Elias var født i 1890, Margit året etter.

Magda og Paul Hansen
hadde, i likhet med ekteparet Kristoffersen, gått på krigsskolen sammen og ble, som dem utnevnt til prøvekapteiner.
De gjorde tjeneste for Frelsesarmeen i Sør-Afrika en rekke år. Siste gang det refereres til dem i Krigsropet, har de rangen adjutant.
Men så sluttet de i Frelsesarmeen og ble i stedet misjonærer for «PYM», pinsebevegelsens ytre misjon.
Begge døde på slutten av 1970-tallet; da nærmet de seg 90 år.

Paula Eriksen
var 23 år da hun som løytnant reiste ut som misjonær til Sør-Afrika.
Hun var ute i forholdsvis få år, og vendte tilbake til Norge, der hun var korpsoffiser og senere slumsøster i noen år.
På et tidspunkt slo hun seg på Lillehammer.
Her var hun aktiv med i korpset fram til sin død i 1966.

Anna Lindland
var også 23 år gammel og løytnant da hun reiste ut til Sør-Afrika.
Ifølge Norsk Misjonsleksikon kom hun tilbake til Norge i 1929, men ting kan tyde på at hun senere reiste ut som utsending for en annen misjonsorganisasjon, muligens Det norske Misjonsselskap.
På 1960-tallet ga hun ut to ungdomsbøker med stoff fra Afrika på Lunde Forlag, «I medisinmannens skygge» og «Urskogens sønner».
I 1993 skrev Gunnar Kvassheim, redaktør i Dalane Tidende, og senere stortingsrepresentant for Venstre og statssekretær hos Kjell Magne Bondevik, et fint, lite portrett av henne i sin avis.
På det tidspunktet var hun gått bort, uten at jeg har lyktes i å spore opp når dette skjedde.

Kilder:
www.nb.no
Krigsropet
Korsets Seier
Norsk Misjonsleksikon

Fra stabssjef til general

Frelsesarmeen har valgt sin 22. general og verdensleder og for sjuende gang har man valgt den sittende stabssjef og nestleder til toppvervet. I tillegg til disse sju er også en tidligere stabssjef blitt general, slik at antallet dermed er åtte.

Den nye generalen er 61 år gamle Lyndon Buckingham fra New Zealand. Han ble frelsesoffiser i 1990, sammen med sin kone Bronwyn.

«Opprykk»
Den første som «rykket opp» fra stabssjef til general var Bramwell Booth. Han overtok etter sin far i 1912. Faren var William Booth, som grunnla Frelsesarmeen i 1865.
I 1929 måtte Bramwell Booth trekke seg som general på grunn av svekket helse, og for første gang kom Frelsesarmeens Høye Råd sammen for å velge ny verdensleder. Dette rådet har ingen andre oppgaver enn å velge ny general.
Valget falt på Edward Higgins, som da hadde stillingen som stabssjef.

Wickberg
Neste gang en stabssjef ble general var først i 1969. Da ble svenske Erik Wickberg valgt. Han var den første ikke-brite som ble Frelsesarmeens verdensleder. Han hadde da vært stabssjef i åtte år.
Wickberg utnevnte kanadieren Arnold Brown til stabssjef, men da Wickberg gikk av i 1974 ble en annen kanadier valgt som hans etterfølger. Brown ble i stedet leder for Frelsesarmeen i Canada, men i 1977 ble han så valgt som Frelsesarmeens 11. general.
Den neste stabssjefen som ble verdensleder var John Larsson, også han svensk. Han ble valgt i 2002.

Vakant
I 2013 ble generalposten uventet vakant da Linda Bond, etter knapt to år i stillingen, trakk seg av personlige årsaker.
Hennes etterfølger ble hennes nestkommanderende, André Cox.
Da Cox ble pensjonert i 2018 rykket hans stabssjef, Brian Peddle, opp, og da rådet var samlet i London før pinse, valgte man for tredje gang på rad den sittende stabssjefen som ny verdensleder.

Bredde?
Med unntak av to svensker og en finne, har Frelsesarmeens generaler alle vært hentet fra det man må kunne kalle den anglosaksiske sfære: England, USA, Canada, Australia og New Zealand. Ved et par anledninger har offiserer med bakgrunn i den tredje verden vært foreslått; ved årets valg var en kvinne fra Pakistan nominert, men de har ikke nådd opp.
Med tanke på Frelsesarmeens omfattende arbeid både i Afrika og Asia, er det nok mange som er spent på når bevegelsens skal få en verdensleder fra ett av disse kontinentene.

Rykene, 1. pinsedag 2023
Nils-Petter Enstad

Vi begynner med en bok - og så tar vi det derfra

I den vesle dagligstua til mannlig avdeling på Krigsskolen i Enebakkveien 15 da jeg var kadett i perioden 1971-73 lå det en årgang av Krigsropet fra 1904. Jeg brukte mye tid på den årgangen, bladde i den, leste i den og noterte meg både utsagn og fakta. En av dem jeg leste om var major Julius Amundsen, som på det tidspunkt var divisjonssjef i Kristiania. Høsten 1904 døde han, bare 46 år gammel.

Et annet sted i krigsskolebygget som jeg brukte mye tid i var biblioteket i skolens andre etasje.
Her var det bøker overalt, blant annet gamle årganger med innbundne krigsrop. Mine foreldre var kadetter ved den samme skolen drøyt 20 år tidligere. De påsto at mesteparten av bøkene i hyllene på begynnelsen av 70-tallet var de samme som på slutten av 40-tallet, og at boksamlingen stort sett besto av brigadér Bernhard Fjærestrand boksamling, som han skal ha skjenket krigsskolen (Fjærestrand døde i 1951).

Bok
En av bøkene jeg fant den gang, som jeg leste da, og senere skaffet meg, var Carl Breiens lille bok om nettopp Julius Amundsen. Den kom ut i 1928.
Da jeg rundt 1990 ble bedt om å bidra til Charles Norums antologi med offisersportretter, var Julius Amundsen en av dem jeg ble bedt om å skrive om. Selv bodde jeg i Askim den gang; Julius var fra Herland; rene naboen. Breiens bok ble en viktig kilde til den artikkelen, som jeg senere har gjenbrukt og bearbeidet i andre sammenhenger.
Så er det jo slik at det å skrive er en dynamisk ting. Jeg har ikke tall på alt jeg har skrevet der jeg senere har snublet over andre informasjoner som kunne utdype, dels det jeg leste for 50 år siden, dels det jeg skrev for 30 år siden.

Pionerer

Jeg har i andre sammenhenger skrevet litt om kjærlighetshistorien til Josefine Kraft og Julius Amundsen.
Hun var fra Halden; forholdet mellom dem var avsluttet på grunn av hans drikking, men i 1887 ble begge frelst og fant sammen igjen.
Da Frelsesarmeen kom til Kristiania, der de bodde, i 1888, meldte de seg til tjeneste, og var de første som ble utnevnt til kapteiner i den nye bevegelsen.
Da var begge om lag 30 år, og blant de eldste i den nye armeen. De fikk da også tidlig store ansvar.

Familie
Josefine og Julius hadde ingen barn på dette tidspunktet.
Først rundt 1903 kom det en datter i heimen.
Hun fikk navnet Vilbjørg. Det var nok et sjeldent navn den gang også – i dag er det fem norske kvinner som heter Vilbjørg.
I 1910 døde også Josefine Amundsen, 50 år gammel. Sju år gamle Vilbjørg ble dermed foreldreløs.
Et annet offiserspar, Kristine og Oskar Svendby, tok henne til seg og inkluderte henne i sin allerede store barneflokk.
Her vokste hun opp. Som ung var hun med i Stabssangbrigaden, og i 1926 giftet hun seg med den jevngamle musikanten Jakob Heier. De tilhørte i utgangspunktet «3. korps», senere ble det Majorstua.

Jakob
Da jeg gikk på Majorstua skole på 1960-tallet var Jakob Heier den ruvende, synlige lederen av skolemusikkorpset Peik-guttene (senere bare Peik og enda senere det blasse «Majorstuens skolemusikkorps).
Jeg spilte ikke der, men husker flere 17. mai-fester i Templet dit han kom, i Peik-bunaden til korpsets nasjonalfest og leste «Norsk freske» av Gunnar Reiss-Andersen.
En buldrende framføring, må det være lov å mene; senere fikk skuespilleren Claes Gill meg til å tenke på Jakob Heiers framføring av «Norsk freske». Han leder Peik-guttene i mer enn 20 år.
Jakob Heier var i mange år en sentral person i Frelsesarmeens musikkliv, både i hovedstaden og med tanke på musikantleirer og samlinger.
Mot slutten av livet flyttet han til Danmark, der hans og Vilbjørgs datter bodde; det er uklart om Vilbjørg da var gått bort, eller om de flyttet nedover sammen.
Jakob Heier døde i 1995 og ble begravd i Oslo.

Mai 2023 - Nils-Petter Enstad

«Utpostkrig»

«Utpostkrig» er et ord jeg husker, blant annet fra min tid som korpsleder og frelsesoffiser. Alle korps, selv de i hovedstaden, hadde utposter som ble definert inn i menighetens portefølje. Noen ganger ble utposter oppgradert til eget korps; det skjedde for eksempel med utposten Knapper, som i 1941 ble etablert som Nord-Odal 2. korps.

Noen korps hadde mange utposter, andre bare noen få. Å ha mange utposter kunne være både et slit og en ressurs; hadde man mange utposter hadde man også et stort omland både med tanke på områder man både kunne ha møter i og hvor man kunne samle inn midler til driften i «hovedbølet».
Noen ganger kunne det vel være litt uenighet om hvilke korps som hadde ansvaret for hvilke utposter. Her kan jeg vel bekjenne at jeg som korpsleder i Nannestad reiste blant annet til Kløfta i både vår- og høstinnsamlingen; Kløfta tilhørte Lillestrøm korps, men verken offiserer eller soldater fra Lillestrøm reiste noen gang dit.

Ville man vite hvilke korps som hadde ansvaret for de ulike utpostene, måtte man sjekke i den boka som het «Disposisjon over Frelsesarmeens stridskrefter i Norge, Island og Færøyene».
Den kom i ny utgave hvert år, og var definert som «et absolutt privat skrift» som «verken tillates bortlånt eller overlatt til andre enn de med autorisasjon fra HK har mottatt disposisjonen for bruk i forbindelse med sitt arbeid».
Dette kunne iblant gi seg utslag i at en korpsleder som var løytnant nektet å la sin assistent, som var kadett eller korpshjelper, så mye som å se i «Disp’en», som den gjerne ble kalt.
For alle praktiske formål var imidlertid ikke «Disp’en» noe annet enn en oppdatert telefonkatalog.

Fra utgaven som er datert november 1962 har jeg scannet oversikten over utpostene til henholdsvis Arendal korps og Grimstad korps. Jeg ser at jeg i dag bor på en av utpostene til Grimstad korps, men det er få lokale som har noen klar erindring av at Frelsesarmeen hadde utpostmøter her på Rykene. Til nød husker noen at de kom og holdt juletrefester av og til.

Siste gang jeg kan huske å ha vært med om – enn si arrangert – et utpostmøte var da Askim korps hadde besøk av evangelistparet Ruth og Olav Kvam; det må ha vært i 1987 eller ‘88, tror jeg.
De var der en helg. Korpset hadde ikke offiserer men ex-offisersparet Enstad tok på seg å arrangere søndagsmøtene.
Lørdag kveld arrangerte vi møte i Knapstad misjonshus og det samlet faktisk en del mennesker.

Jeg har ikke noe behov for å være nostalgisk på utpostkrisgens vegne, men den var – og er – en del av Frelsesarmeens historiske arv, den også.

03.10.22
NPE