Frelsespioneren som forsvant

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det var mange som meldte seg til tjeneste i Frelsesarmeen i løpet av de første ukene og månedene etter at man «åpnet ilden» 22. januar i 1888. De fleste var unge og nokså nyfrelste. Mange av navnene skinner i historien den dag i dag, mens andre er helt glemt. Dette er fortellingen om en av de som forsvant fra historien.

I april samme år ble de to første, norske frelsesoffiserene utnevnt. Det er var to 18-åringer: Bertha Hansen og Carl Breien.
At disse ble henholdsvis nummer én og to på offisersrulla, var nok litt tilfeldig; det var mange som meldte seg på den tida. Som nummer tre på offisersrulla ble en Christine Olsen oppført. Hun kom fra England og var trolig blitt frelsesoffiser der. I hvert fall ble hun omtalt som «kaptein» med det samme hun kom til Norge, i august 1888. Fortellingen om henne er dramatisk nok, men den må tas i en annen sammenheng
Både Bertha Hansen og Carl Breien «gikk gradene» i Frelsesarmeen og var både kadetter og løytnanter før de ble utnevnt til kapteiner – om enn etter bare noen uker på hvert trinn.
Andre, som ekteparet Josefine og Julius Amundsen, ble utnevnt til kapteiner fra dag én. I januar 1889 kunne Krigsropet melde at «soldat Amundsen og frue» var utnevnt til kapteiner og beordret til Kongsberg. I juni samme år ble «offiseraspirant Korneliussen» også utnevnt til kaptein.

Davida
Blant de som meldte seg i disse første, hektiske månedene var også en 30 år gammel lærerinne (det het så den gangen!) fra Drammen. I Krigsropet for 21. juli 1888 meldes det at «soldat Davida Brenmehl» er forfremmet til kadett. Hun er «vår dame» i denne fortellingen.
Davida Brenmehl var født 30. august 1858 i Drammen, og døpt i Strømsø kirke 17. oktober samme år. Hennes foreldre var «kjøpmann Wilhelm Brenmehl og fru Davidia Dietrichs».
I følge en folketelling fra 1885 bodde hun på det tidspunkt fremdeles i Drammen, var ugift, og bodde sammen med sin mor. Moren er oppført som enke.
Det var bare to personer i hele landet som bar dette sjeldne fornavnet i 1885; det var mor og datter.
Det er fremdeles et uvanlig navn: I følge Statistisk Sentralbyrå var det i 2017 bare fire kvinner som hadde Davida som eneste fornavn, og det var sju som hadde det som sitt første fornavn.
Hun kalles også Davidia i noen kilder. Det er heller ikke blitt noe motenavn: Det er «færre enn fire» har Davidia som fornavn, ifølge SSB.

«Voksen»
Davida fylte 30 år det året Frelsesarmeen kom til Norge, og må regnes som en av de virkelig voksne som meldte seg til tjeneste.
Hun hadde arbeidet som lærer, noe som nevnes i flere sammenhenger i løpet av den korte tiden hun var frelsesoffiser.
På denne tiden var lærerutdanningen i Norge fremdeles i sin barndom.
Kvinner som valgte læreryrket kvalifiserte seg stort sett gjennom selvstudier; en løsning som nok forutsatte at man kom fra forholdsvis «solide» hjem hva økonomi angikk.
Det gjorde Davida.
Det var ellers først i 1890 at Stortinget vedtok en lov om lærerutdanning i Norge.
De fleste som meldte seg til tjeneste som frelsesoffiser hadde bakgrunn i servicenæring, husposter og industri. Davida var dermed et unntak for denne regelen.
I januar 1889 ble hun forfremmet fra kadett til løytnant.

Oppgaver
Det finnes ingen oversikt over hvor hun var stasjonert og hva hun kan ha hatt av oppgaver i Frelsesarmeen, før man i juli 1889 kan lese i Krigsropet: «Løit. Brenmehl afreiste med 6 Kadetter til Fredrikstad forrige Uge. Vi skal for en tid have en Depotafdeling for Opfostring af kvindelige kadetter i denne By. Kadetternes Tid er optaget med Møder, besøg hos fattige og Krigsforberedelser. De er alle lykkelige, Sjæle frelses og Korpset gaar fremad. Kapt. Olsen fører Kommandoen».
I 1889 hadde ikke Frelsesarmeen fått noen organisert offisersutdannelse ennå.
Til nød hadde man en kortvarig – om noen – kursing av de unge som meldte seg til tjeneste.
Mange ble sendt rett ut på feltet med rang som kadett, uten noen annen opplæring enn den lederen deres – som også gjerne var helt ung og fersk – ville kunne gi.
Men var det mulig å få det til, samlet man noen unge til «Møder, besøg hos fattige og Krigsforberedelser».
Det ser ut til at Davida var den som tok seg av undervisningen.
Med sine 31 år var hun en forholdsvis voksen dame, og gitt hennes bakgrunn som lærer, var det ikke unaturlig at hun fikk et slikt ansvar.
I august 1889 har hun et lengre innlegg i Krigsropet der hun dels forteller om arbeidet i Fredrikstad, men i hovedsak avlegger sitt eget, brennende vitnesbyrd.

Kaptein
I løpet av tiden i Fredrikstad ble hun forfremmet til kaptein.
I lokalavisa for Drøbak, «Akershus Amtstidende» (også kjent som «Amta»), heter det i en annonse fra 11. januar 1890: «Lørdag stort Lov- og Takmøte, der ledes af Kaptein Brenmehl, der før har været Lærerinde. Zitherspil og Sang».
Korpset i Drøbak var ett av de mange som ble åpnet under Frelsesarmeens første arbeidsår i Norge; det skjedde i oktober 1888.
I 1890, muligens i forbindelse med at kvinnegarnisonen i Fredrikstad ble avviklet, fikk kaptein Davida Brenmehl andre arbeidsoppgaver.
Igjen en annonse fra Amta, denne gang datert 9. august: «Lørdagaften og Søndag store Møder hele Dagen ledet af Adjutant Tucher, der blæser på nysølvkornet og Kaptein Brenmehl fra Krigsskolen».
I Krigsropet på denne tiden finner man også flere annonser om møter der adjutant Tucker og kaptein Brenmehl deltar.
«Adjutant Tucker» var den engelske frelsesoffiseren Edward Tucker, som regnes som Frelsesarmeens første sjefsekretær (nestkommanderende) i Norge.
I historieboka fra 1937 heter det bare at han kom til Norge for å assistere major Sowton. Han hadde sitt velkomstmøte på nyttårsaften 1889, og fra det møtet rapporters det at han framførte en solosang på norsk. Trolig har kaptein Brenmehl vært sekretær for Tucker, muligens også for Sowton, og vært tolk for førstnevnte.
I Krigsropets julenummer for 1890 står det en hilsen signert alle offiserene ved hovedkvarteret. Kaptein Davida Brenmehl er en av de i alt 15 offiserene som utgjorde staben ved hovedkvarteret den gang. Deretter blir det taust om Davida Brenmehl i Frelsesarmeens kilder.

Drammen
I folketellingen fra 1900 er hun igjen registrert som bosatt i Drammen. Som yrke står oppført «privatlærerinde» - kanskje et annet ord for «guvernante», eller et signal om at hun ga privatundervisning i diverse fag. Samtidig står det at hun «lever hovedsagelig af Formue».
Begge foreldrene hennes var døde på dette tidspunkt, og formuen det henvises til har trolig vært en arv.
I 1910 bor hun fremdeles i Drammen.
Nå omtales hun som «forhenværende Lærerinde», og det heter at hun hovedsakelig lever av oppsparte midler. Men fremdeles er hun bare 52 år.
Er det sykdom som gjør at hun tilsynelatende ikke er i arbeid?
Hvordan skal det forstås at hun «hovedsakelig lever av oppsparte midler»?
Er det snakk om arven etter foreldrene?
I 1910 har hun ingen søsken i live, og ingen av de tre søsterene etterlot seg barn. Og de kom fra en «solid» familie hva økonomien angikk.
Kanskje er dette også noe av forklaringen på at hennes offiserskarriere ble så kort?
Møtene med hverdagen kan noen ganger tære på idealismen.
Adressen i 1910 er den samme som ti år før: Hofsgaardgate 14 i Drammen.
Her bor hun i en leilighet på kvisten. Husleien oppgis å være 120 kroner året.
Det var folketellinger både i 1920 og 1930, men disse er ikke digitalisert ennå.
Det har derfor ikke latt seg gjøre å få bekreftet om Hofsgaardsgate 14 var hennes adresse resten av livet.

Gammel dame
Hun ble en forholdsvis gammel dame.
I lokalavisa for Drammen kan man i slutten av november 1942 finne følgende melding:

«Vår kjære
Davidia Brenmehl
døde i går aftes.
Dammen 27. november 1942.
Anna og Halvor Andreassen.
Bisettes i Krematoriet tirsdag kl. 13.15.»

Hun ble 84 år gammel og den siste gjenlevende i sin familie.
To av de tre søstrene henne døde som unge og ugifte. Den tredje var gift, men døde barnløs i 1902, 40 år gammel.
Om ekteparet Andreassen som satte inn dødsannonsen var noen fjernere slektninger, venner eller vertsfolket hennes blir bare gjetting.
Det er mange ubesvarte spørsmål man sitter igjen med etter å ha snublet over frelsesoffiseren Davidia Brenmehl.
Hvorfor ble tjenestetida hennes så kort?
Hvordan ble livet hennes etter det?
Holdt hun noen kontakt med bevegelsen som hun hadde gått inn som 30-åring?
Hun var frelsesoffiser i en tid da Frelsesarmeen ble latterliggjort og nærmest forfulgt.
Da hun døde var Armeen for lengst blitt en anerkjent, respektert og avholdt del av det norske kristenlivet.

Denne teksten er dels et sammendrag, dels en oppdatert versjon av et kapittel i min bok «Frelseskrig i Østfold» (Askim, 2017).
Takk til Oddbjørn Johannessen ved Universitet i Agder og Kirsti Arctander i «Slekt og Data» for tålmodig søk i diverse kilder under arbeidet med historien om Davida.
I mangel av et bilde av Davida, er tegningen øverst i teksten ment å beskrive de mange kvinner og menn som meldte seg til tjeneste i Frelsesarmeen.

Boklansering

Frelsesarmeens Historiske Selskap innbyr med dette til lansering av boka «Så lenge…» - William Booth for 100 år siden – og i dag.

Boka lanseres i Frelsesarmeens lokale på Grønland i Oslo – Lakkegata 15 – lørdag 27. oktober kl. 13.30.

Boka er laget i forbindelse med at det i år er 100 år siden William Booth døde.




Boka er en antologi redigert av Nils-Petter Enstad med bidrag fra W. Bramwell Booth – Anne Christiansen- Hallgeir Elstad – Marta Maria Espeseth – Gudrun Lydholm – Jostein Nielsen – Emil Skartveit – Sten Sørensen.
Noen av forfatterne vil være til stede ved lanseringen.
William Booth huskes først og fremst som grunnlegger av Frelsesarmeen, men han huskes også som sosialpolitisk reformator og for sine mange sterke fyndord og utsagn.

En rekke forfattere har i denne boka tatt for seg noen av de mest kjente William Booth-utsagnene for å se på om de har noe å si oss 100 år etter hans død. Er fyndord som «Andre!», «Så lenge kvinner gråter som nå...», «Mine beste menn er kvinner», «Politikk uten Gud», og «Blod og ild» bærekraftige og gyldige i vår tid? De som har bidratt til denne boka mener det…

Boka lanseres i Frelsesarmeens lokale på Grønland, Lakkegata 15, lørdag 27. oktober kl. 13.30. Noen av forfatterne vil være til stede. Enkel servering.

I forkant av lanseringen arrangerer Frelsesarmeens Historiske Selskap en historisk byvandring på Grønland. Denne begynner klokka 12, og vil vare om lag en time. Pressen (og andre) er velkommen til å delta også på denne.

Julegryter i 110

Av Nils-Petter Enstad

Frelsesarmeens julegryter er et innarbeidet og selvsagt trekk i førjulsbildet i mange norske byer. I år er det 110 år siden de ble satt ut første gang i Norge. Det skjedde 10. desember 1901 i forbindelse med at det var kommunevalg den dagen.

Tradisjonen med Frelsesarmeens julegryter er like internasjonal som bevegelsen selv er det. Ideen kom opprinnelig fra USA, der denne innsamlingsformen ble tatt i bruk første gang i San Francisco i 1894. Foranledningen var at lederen for Frelsesarmeens arbeid i byen, kaptein Joe McFee, hadde bestemt seg for å innby byens mange uteliggere til en stor julemiddag. Amerika var i en økonomisk depresjon på den tida, og det var mange som var både fattige og hjemløse. Men det var en liten hake ved kapteinens plan: Han hadde ikke penger. Dermed gikk han til anskaffelse av en stor suppekjele, fikk den plassert på et sentralt sted, og utstyrte den med en plakat: ”Keep the kettle boiling” – Hold gryta kokende! Julaften hadde gryta kokt såpass at 1400 mennesker fikk sin julemiddag av Frelsesarmeen – og en ny tradisjon var skapt.

Norge
Sju år senere tok lederen for Frelsesarmeens sosialarbeid, Othilie Tonning, opp den samme ideen i Norge. I forbindelse med valgdagen hadde hun fått tillatelse fra politimesteren i Kristiania til å sette opp det som avisen ”Norske Intelligenssedler” beskrev slik: ”…gryder, hængende i et Stativ, på hvilket man vil fæste en Plakat med Indskriften: Til Julemad og Kul for Fattige”.
Grytene ble plassert på det Krigsropet kalte ”de mest befærdede steder i Kr.ania”. Tonning hadde regnet ut at for å skaffe mat og brensel til 400 fattige familier i hovedstaden, trengte hun 2000 kroner. Bare på valgdagen kom det inn 700 kroner, og dagen etter ytterligere 300 kroner. I alt var julegrytene ute i seks dager dette første året, og målsettingen om å samle inn 2000 kroner ble nådd med god margin. Blant gavene i gryta var også en herrering av gull, som giveren slapp ned i fordi han ikke hadde kontanter på seg.

Klesinnsamling
Det første året samlet man kun inn penger ved julegryta, men snart meldte det seg behov for å ta imot også andre typer gaver: Folk kom med klær som de gjerne ville gi bort. Og samtidig visste slumsøstrene hvor dårlig det ofte sto til med påkledningen i mange av de hjemmene de besøkte. Tonning så straks muligheten til å forene to behov, og sørget for at det ble plassert store kurver under hver julegryte. Her kunne folk komme med klær de ville gi bort og legge pakkene i kurvene. De store haugene med pakker kunne lett minne om pakkehaugen under et juletre.
Kanskje var det denne assosiasjonen som lå bak da Tonning i 1919 skapte nok en tradisjon, nemlig julegranen på Universitetsplassen. Othilie Tonning var ikke den som overlot noe til tilfeldighetene, og hun skal selv ha blitt med ut i skogen og pekt ut treet, som var en gave fra skogeieren. De første årene var det ingen seremoni eller markering knyttet til tenningen, men etter hvert ble dette en av de faste og populære adventtradisjonene i hovedstaden, men musikkorps, gang rundt juletreet og taler av så vel representanter for Frelsesarmeen som for offentlige myndigheter. Mange steder har det også utviklet seg en tradisjon for at ordføreren, kommunepolitikere og andre kjente personer i lokalmiljøet tar en tørn som «grytevakt». Andre steder kommer lokale artister og holder gratiskonserter ved julegrytene, for på den måten å trekke både folk og givere.
Forfattere som Erik Bye og Alfred Hauge har begge skrevet om sine møter med julegryta - Bye som ung journalist i en lokalavis ute på prærien; Hauge som liten gutt på sin første bytur til Stavanger.

Othilie Tonning
Othilie Tonning levde fra 1865 til 1931. Som ung var hun en politisk radikal kvinnesakskvinne og fritenker. Hun viste sin motstand mot de tradisjonelle kjønnsrolleforventningene ved å røyke sigar, gå med spaserstokk og bruke skalk på hodet. Håret klippet hun helt kort. Da hun opplevde en kristen omvendelse i Frelsesarmeen i Stavanger, ble det skrevet om det i byens aviser. Sigaren, skalken og spaserstokken forsvant, men det korte håret beholdt hun livet ut. Hun ble frelsesoffiser i 1891 og sjef for Armeens sosialarbeid i 1898. Dette ansvaret hadde hun til sin død.
Med sin ustoppelige kreativitet bidro hun til å skrive om Norges sosialpolitiske historie. I 1909 sto hun bak åpningen av det første aldershjemmet i Norge og i 1914 fikk hun startet ”redningshjem” for prostituerte. Hun satt tre perioder i hovedstadens bystyre, to av dem også i formannskapet, valgt inn på Avholdspartiets liste. I 1910 ble hun som en av de aller første tildelt den utmerkelsen kong Haakon VIII hadde innstiftet, nemlig Hans Majestet Kongens fortjenestemedalje i gull. Både i Oslo og Stavanger har hun fått gater oppkalt etter seg, men julegrytene som i år er satt ut for 111. gang er på mange måter det beste minnesmerket over en kreativ sosialpioner som fant utløp for sin ungdoms radikalisme på en helt spesiell måte.

Frelsesarmeens historiske selskap

Frelsesarmeens historiske selskap ble etablert lørdag 5. november. Stiftelsen skjedde i forbindelse med at Frelsesarmeens nye ressurssenter på Jeløy arrangerte ”Åpen læringsdag”.

Frelsesarmeens historiske selskap er åpent for alle som er interessert i Frelsesarmeens historie. Selskapet skal arbeide med å etablere møtepunkter for historieinteresserte, registrere dokumenter, musikk og annet materiale av historisk verdi, og gi ut publikasjoner; først og fremst en årbok.
Selskapet er åpent for medlemmer fra hele det norske frelsesarméterritoriet, som også omfatter Island og Færøyene.
Stiftelsesmøtet pekte ut et interimsstyre som skal utarbeide statutter for selskapet, definere mål og oppgaver fram til første ordinære årsmøte. Interimsstyret, som skal konstituere seg selv, består av Synneva Vestheim, Oslo, Rune Isegran, Moss, Emil Skartveit, Oslo, Per Arne Krumsvik, Askim og Nils-Petter Enstad, Askim.

Sendt Kristelig Pressekontor lørdag kveld

Rådet er samlet...

Frelsesarmeens høye råd er samlet i London, og har konstituert seg med presidentskap, sekretær og kapellan. Nå må man bare avvente hvem de samler seg om som den 19. general i Frelsesarmeen.

Noen historiske fakta fra rådets historie:
* De aller fleste av de som er blitt valgt som general i Frelsesarmeen kommer fra stillinger som territorialledere rundt om i verden. Tre av dem kom fra stillingen som britisk kommandør. Det gjaldt Albert Orsborn (1946), Wilfred Kitching (1954) og Shaw Clifton (2006).

* Fire er kommet fra stillingen som stabssjef, eller internasjonal nestkommanderende. Det var Bramwell Booth (1912), Edward Higgins (1929), Erik Wickberg (1969) og John Larsson (2002). I tillegg hadde Arnold Brown (1977) vært stabssjef, men da han ble valgt var han territoralleder i Canada.

* Den anglo-amerikanske dominansen blant Frelsesarmeens generaler har vært massiv, omtrent som den italienske blant pavene i den katolske kirke. De eneste unntakene har vært svenske Erik Wickberg (1969), finske Jarl Wahlstöm (1981) og svensk-britiske John Larsson (2002).

* Av skandinaver som har vært nominert/foreslått kan nevnes T.I. Øgrim (1946), Kaare Westergaard (1969; med forbehold) og Carl Lydholm (2006 - var Donald Ødegaard også foreslått den gang?).

* Rekord i antall nominasjoner, uten å nå opp, har antakelig Catherine Bramwell-Booth, datter av Bramwell Booth. Hun lot seg nominere i så vel 1934, 1939 og 1946. Hennes bror Wycliffe lot seg nominere i 1954 og 1963.

Frelsesarmeen velger ny general

"Fredag 21. januar samles Frelsesarméledere fra hele verden på konferansestedet Sunbury Court utenfor London for å velge ny verdensleder. Den som velges, blir den 19. i rekken av generaler etter William Booth. Den nåværende general, Shaw Clifton, skal pensjoneres 1. april.
Forsamlingen, som kalles Det Høye Råd, blir den største i bevegelsens historie med sine 109 medlemmer. Et flertall av disse er kvinner. I alt vil det høye råd bestå av 57 kvinner og 52 menn.
Rådet består av alle kommandører i aktiv tjeneste, alle territorialledere og alle territoriale presidenter for Frelsesarmeens kvinnebevegelser. I alt 83 av deltakerne har rang som kommandør, og 26 av dem som oberst. Fra Norge møter kommandørene Marianne og Clive Adams."

Linjene ovenfor er hentet fra en notis Kristelig Pressekontor har sendt ut - jeg kan vel røpe at det er jeg som har skrevet den.
Det mest interessante ved årets "høye råd", er vel det faktum at det for første gang er et flertall av kvinner i rådet. Dette henger sammen med at de mange som tidligere ble referert til som "fru kommandør", nå er "fullverdige" medlemmer av rådet. I teorien kan det bety at en "fru" kommandør (rettelse: En gift, kvinnelig kommandør) blir valgt til general.
Teoretisk kan man også få en general fra et afrikansk eller asiatisk land, men jeg for min del vil bli meget forbauset - og overrasket - om det ikke også denne gang blir en hvit, europeisk eller nordamerikansk mann.
I og med at man i de senere årene kun har valgt generaler som er pluss/minus 60 år, får vi disse samlingene forholdsvis ofte; med fire eller fem års mellomrom. Man hadde liksom ikke mer enn vennet seg til at generalen het John Larsson, så het han plutselig Shaw Clifton.
Men går man bakover i historien, har nok funksjonsperioder på fem, seks år vært det normale nesten siden det dramatiske, høye rådet i 1929. Både Higgins og Eva Booth satt i fem år; Carpenter satt i sju, men det skyldtes krigen. Orsborn satt i åtte; han var bare 59 år da han ble valgt, og ble derfor omtalt som "den unge generalen". Han kunne ha sittet i 11 om han hadde villet, men ga seg da han var 67. Kitching satt også i åtte, men så kom fem-seks-årsbolkene i tur og orden: Coutts, Wickberg, Wiseman (som riktignok bare satt i tre) og Brown.
Blir jeg engasjert av at Frelsesarmeen om noen uker har fått en ny verdensleder?
Foreløpig trigger det bare min interesse for historie. Jeg har John Larssons bok om rådet i 1929 liggende - den heter "1929" - (bør vel uttales "nineteentwentynine"?). Tror jeg skal finne fram den.
Det var drama, det!

Exit Stjernesangen - et 100-årsminne

Av Nils-Petter Enstad

Da Frelsesarmeen i Norge tidligere i år fikk ny sangbok, var den såkalte ”Stjernesangen” en av de sangene som ikke ble med i den nye utgaven. Da var det gått nøyaktig 100 år siden sangen ble publisert første gang. Den ofte omdiskuterte sangen, som for det meste har vært brukt i begravelser, var skrevet av frelsesoffiseren og poeten H.A. Tandberg.

”Stjernesangen”, med åpningslinjen ”Vi synger tidt om seirens lønn der hjemme”, ble skrevet i en av de mest produktive fasene i Tandbergs liv. I 1907 hadde han et helsesammenbrudd som gjorde at han ble lagt inn på et sanatorium. Sanatorieoppholdet var nok mer en form for rekreasjon enn fordi han var rammet av tuberklose, og han var også frisk nok til å fungere som sjelesørger for flere av sine medpasienter. Under oppholdet, og i tiden etterpå, skrev han flere av sine mest kjente sanger. ”Jeg er en seiler på livets hav” ble til i denne tiden, det samme ble ”Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen” og altså ”Stjernesangen”.

Kontroversiell
Mens de andre to sangene som her er nevnt har et solid feste i den felles, kristne sangskatten i Norge, har Stjernesangen vært kontroversiell, og mange har hatt innvendinger mot teologien i den. Den formidler en tanke som er bedre festet i den folkelige fromheten enn i Bibelen og teologien, at den troende skal få en form for belønning i evigheten, ”stjerner i kronen”. Det er denne folkefromheten Tandberg minner om i første linje, og som han deretter utvikler. Stjernene i kronen er alle de stille, gode gjerningene som den kristne har gjort mens han eller hun levde på jorden. Jo mer stillferdig det skjedde, og jo mer usynlig tjenesten var, desto sterkere skal stjernen i kronen lyse. Alt dette er tanker som det kan argumenteres for utfra Jesu egne ord, både i skildringen av domsscenen i Matteus 25 og i Bergprekenen.

Publisert
Teksten sto på trykk første gang i Krigsropet i 1910. Det er blitt hevdet at da Tandberg skrev teksten, var det tonene fra Sibelius sitt tonedikt ”Finlandia” som lød for hans indre øre. Denne musikken er skrevet om lag ti år før Tandberg skrev sin tekst. Senere skal han ha sendt en avskrift av teksten til Sibelius, og bedt om hans godkjennelse til at teksten ble sunget til hans melodi.
Som den eminente kunstner han var, så selvsagt Sibelius den poetiske kraften i Tandbergs tekst, og telegraferte tilbake at han godkjente en slik bruk av hans melodi. Også andre sangtekster er blitt knyttet til denne melodien, blant dem den engelske salmeteksten ”Be Still, my Soul”, fra 1700-tallet. Denne er opprinnelig skrevet på tysk av en Katharina von Schlegel, som levde fra 1697. At denne teksten også synges på Sibelius sin melodi, har fått enkelte til å tro at Tandbergs tekst er en bearbeidelse eller oversettelse av hennes tekst. Dette kan man blant annet finne på nettsteder om salmetekster. Men man skal ikke bruke mange sekundene på teksten fra 1700-tallet for å se at det ikke finnes noe som helst slektskap mellom disse to – ikke engang det aller fjerneste.

Sangbøker
I Frelsesarmeens sangbok kom ”Stjernesangen” med i utgaven fra 1930. Senere sto den i utgaven fra 1948 og 1977. Den har ikke stått i verken Landstads reviderte eller Norsk Salmebok. Heller ikke har den vært med i ”Sangboken”, som de lutherske lekmannsorganisasjonene har stått bak. Derimot står den i pinsebevegelsens sangbok ”Evangelietoner”. Den har vært lite sunget i mange år, men det hender ennå den brukes i begravelser, enten som fellessang eller solosang. Da Olav Werner sang den inn på plate, ble den en gjenganger i Ønskekonserten i radio.